Nordmørsminne:

«E satt ved elven på Vinnavolla»

En junidag svingte jeg av ved melkerampen på Vennevold. Der hvor veien deler seg mellom Oppigard og Negard tok jeg til høyre, ned mot elva. Ned dit Hans Hyldbakk en gang satt. Til elvabredden og mitt barndomsrike.

Ved elva: Ved elva på Vennevold, en sommerkveld like fin som den Hans Hyldbakk skrev om. 

Kultur

Kvelden var slik alle sommerkveldene en gang var. Sola gikk klar av Kalken, den ga de samme lave solstråler og de samme skyggene som for mer enn tretti år siden. Elva og utsynet nedover dalen, fiskerboden på andre sida, steinbordet og trebenkene, bålplassen. Stien bort til brua over Vinnu. Men tråkket opp til kulpene vi badet i var gjengrodd. Noen meter oppafor der hvor Vinnu fosser ut i Driva er det ei bakevje. Som lita jente visste jeg ikke at det gikk an for vatnet å renne oppstrøms. Da vi oppdaget det – Turid, Magda, søster mi og jeg – sprang vi opp til onkel Ola for å fortelle om det store vi hadde sett. Vi ble temmelig nedstemt da vi skjønte at det nok ikke var et mirakel vi bar bud om. Bakevja hadde vært der til alle tider, og slike evjer fantes i alle elver.