"- Han opplevde tre århundre, og eide aldri en klokke – han trodde ikke på at tiden skulle måles.”

Slik innledet stangvikgardingen Yngvild Sæter Hans Hyldbakks (1898 – 2001) dikt E Slåttatæja i kafeen til Høgskolen for design og kunsthåndverk, på norges nasjonaldag i Göteborg.

Sæter leste diktet E Slåttatæja, som handler om å leve livet ved å skape, å velge bort familielivet, å velge det kreative foran alt. Hyldbakk sa en gang ”Å leva er å vera det store som ein er” og ifølge Sæter var det nettopp dét surnadalspoeten gjorde – han viet livet sitt til de små svarte ordene på det kvite arket.

Dagen ble markert med arrangementet ”Hyllning till Norge”, et arrangement som ønsket å utforske forbindelsene mellom det norske og svenske. Arrangementet, som er en del av en serie, er et forsøk på å skape frie rom for uttrykk mellom de ulike utdanningene ved de kunstneriske fakultetene i byen.

Programmet ble åpnet av medarrangør Magnus Haglund. Etter noen personlige refleksjoner rundt forholdet til nabolandet, framførte han Kjempeviseslåtten av Harald Sæverud på et minipiano. Tonene klang kjent, også her i Sverige, og det ble nesten komisk med denne voksne mannen sittende foran det bittelille lekeflygelet, men samtidig svært vakkert.

Så var scenen duket for Yngvild Sæter. Et avslappet og lyttende publikum tok i mot den kraftfulle fremførelsen av E Slåttatæja. Majoriteten av publikum var svenske, og jeg måtte spørre meg selv – hvor mye kan de forstå? Men Yngvild Sæter ble møtt med stormende applaus. Kanskje er det hennes evne til å slagkraftig formidle noe som ligger nære hjertet, en ektefølthet som kan treffe på grenser av språk. I poesien kan vi formidle på flere nivåer, og selve musikaliteten i Hans Hyldbakks dikt er en opplevelse i seg selv.

Gunnar D. Hansson leste fra diktsamlingen ”Förlusten av Norge”, en diktsamling som omhandler språk og identitet, og Anders Olofson rundet det hele av med et lydverk. I verket var Vårsøg og en tale av Gro Harlem Brundtland tilbakevendende elementer, med Nordahl Griegs ord ”Vi er så få her i landet, hver fallen er en bror og en venn.” ble linjene trukket fra krigen og fram til senere tid. Sentrale norske sår ble viet en tanke.

Så gikk vi gjennom de tunge dørene til Høgskolen igjen, ut i de varme bygatene. Atter befant vi oss i hverdagen der tiden måles, men et lite smil var å skimte i ansiktene på studentene. Kanskje kommer vi til å følge oppfordringen videre, om å vera det store som ein er, for også her utenfor Norges grenser gir ordene fra Surnadal en gjenklang som føles frisk og aktuell, på tross av språklige barrierer.

Av Minni Katina Mertens