Om å spare i det små, og la daleren gå

Rådmannen forsøker å dytte alt ansvaret for rotet i spørsmålet om mottaksdrift over på politikerne. Når skal de reise seg og henge bjella på katten?
Meninger

NÅR SKAL RÅDMANNEN BEGYNNE Å GI RÅD?

Det er med stor interesse jeg har lest saksfremlegget til tirsdagens møte i Økonomi -og planutvalget, hvor fremtidig mottaksdrift i Sunndal kommune skal diskuteres. Her finnes en gjennomgående tone som antyder at administrasjonen hele tiden har stilt seg positiv til å berge arbeidsplasser, ta vare på kompetanse, og til å levere anbud på mottak i fremtiden. Kan det stemme? Etter min mening er nærmest det motsatte tilfelle. Administrasjonen har, slik jeg ser det,fortløpende obstruert muligheten for fremtidig mottaksdrift gjennom flere eklatante eksempler på særdeles dårlig forvaltningspraksis, og i tillegg en helt oppsiktsvekkende klossete nedbemanningsprosess. 

Rådmannen fremstår velinformert og skråsikker i saksfremlegget. Burde hun ikke ha delt av kunnskapen sin i det såkalte sonderingsmøtet med politikerne den 15. november 2017? Hør bare her: «Tredalsvegen 8-12 (som har vært brukt til asylmottak) eies av Fredensborg Eiendom. Huseier er selvfølgelig interessert i at det er drift i eiendommen. Det har derfor i alle år fra administrasjonens side vært gjort oppmerksom på at dersom det ikke er kommunal drift i lokalene, kan det komme private tilbydere der.» Legg merke til at rådmannen kaller dette for en selvfølge.  Vi ser også at administrasjonen frikjennes og at politikerne får ansvaret.  Ble så denne selvfølgeligheten diskutert i møtet?  Jeg har forstått det slik, at dette ikke var et tema. Dét var derimot spørsmål om sikkerhet for lokalsamfunnet. Ville gruppelederne ha stilt seg negative til kommunal drift på samme måte, hvis de visste at det uansett ville komme et mottak dit?  Jeg tviler på det.  Det er rådmannens plikt å sørge for et grundig beslutningsgrunnlag for kommunens politikere, men her ser vi at vital informasjon har blitt holdt tilbake. I det referatløse møtet i november, hvor for øvrig bare noen av partiene var representert, ble politikerne rundlurt.

Et annet eksempel på at rådmannen har underinformert gruppelederne fremkommer også i saksfremlegget. Her ser vi hvordan hun fremstiller administrasjonens uskyld, og samtidig avslører at hun høsten 2017 satt med informasjon om det store antall arbeidsplasser som sto på spill:«Administrasjonen så her mulighet til fortsatt drift i Sunndal kommune, samt en mulighet til nye arbeidsplasser til erstatning for de som gikk tapt. Det ble derfor gjort et helt innledende arbeid, bl.a. samtaler med huseier samt å se på turnus for å oppfylle kravene til bemanning. En foreløpig beregning ga, ved full drift, et behov på ca 35 stillinger.» Flere av gruppelederne som deltok på det såkalte sonderingsmøtet, har i ettertid sagt at det ble skissertca 8-10 stillinger. I virkeligheten var det snakk om ca 45 stillinger. Dette, mine damer og herrer, er desinformasjon på høyt plan.

Videre ser vi at administrasjonen avslører at det, tro det eller ei, i fullt alvor ble vurdert hva som var best av å skrive oppsigelsesbrev til over 30 sunndalinger, eller potensielt å utforme 45 stillingsannonser: «Som følge av dette måtte det gjøres en vurdering om det var grunnlag for å sette oppsigelser/omplasseringer på vent inntil kontrakten var tildelt.» Prosessen kunne med andre ord ha blitt stanset og snudd. Dessverre vet vi alle hva de valgte.

Til tross for at administrativ ledelse gjør en rekke alvorlige feiltrinn i denne prosessen, ser vi i saksfremlegget at skylden plasseres eksplisitt på politikerne, som rådmannen jo selv hadde underinformert: «Basert på tidligere praksis ved anbudskonkurranser ble politisk nivå involvert, før man brukte flere ressurser på et eventuelt tilbud. Gruppelederne gav etter møte 15.november beskjed om at arbeidet med å gi tilbud ikke skulle videreføres.» Dette er, med tanke på rådmannens elendige håndtering av denne saken, en helt enorm ansvarsfraskrivelse.


Å KASTE UT BARNET MED BADEVANNET

Helt fra starten av nedbemanningsprosessen har det vært fremholdt av rådmann og personalsjef at det ville være særdeles viktig å ta vare på mottakets høye kompetanse. Kanskje man senere kunne få bruk for den? Har man så gjort dette? I saksfremlegget heter det i en litt beskjeden passasje at: «Sunndal kommune har hatt god kompetanse også på beregning av anbud Denne kompetansen er ikke lenger tilgjengelig i kommunen. Det vil derfor være nødvendig å innhente/leie inn slik kompetanse ved evt innlevering av anbud.»  En kryptisk setning som trenger oppklaring. Mottakets leder Tore Vaagen har vært en svært sentral aktør i innvandringstjenesten siden dens oppstart. Han har jobbet både som flyktningkonsulent, leder for hele tjenesten, og senere mottaksleder. I alle de årene han har sittet som mottaksleder på Sunndal asylsøkermottak har han bygget en helt unik kompetanse og ekspertise innenfor mottaksdrift, anbudsregning og offentlige anskaffelser. Vaagen har i årevis sittet som leder for Driftsoperatørforumet (DROF) (en interesseorganisasjon for de som driver mottak), og har vært en svært etterspurt kunnskapsbank for mottaksbransje, UDI, og andre aktører på asylfeltet. Mottakslederens ekspertise har i hele mottakets historie dratt i land kontrakt etter kontrakt, på en slik måte at det har vært mulig å sikre et stort antall kommunale arbeidsplasser, samt å fylle kommunekassa med klingende mynt. Dette er penger som har sørget for et høyere velferdsnivå for Sunndals innbyggere i mange år. Innvandringstjenesten har siden sin oppstart, og i kraft av det store asylmottaket vært den desidert mest innbringende tjenesten i Sunndal kommune. Til tross for mottakslederens ettertraktede og unike ekspertise, så finnes det ett sted hvor denne kompetansen ikke verdsettes: Sunndal rådhus. Vaagen har i nedbemanningsprosessen blitt plassert i en 80% stilling på biblioteket i Sunndal. Ikke engang full stilling altså. Spare i det små, og la daleren gå.  Vaagen ble naturligvis raskt innhentet av private aktører som hadde evne til å se hans kompetanse. Rådmannen på sin side ser ut til å tro at denne tjenesten likegodt kan kjøpes. Men mottaksdrift er et så komplekst og regelstyrt felt, at det nytter ikke å leie en tallknuser for å lage et konkurransedyktig tilbud. Det må ekspertise til. Men Sunndal kommune har kastet ut barnet med badevannet. Dette er en så uforståelig stor administrativ tabbe, og et så grovt og skammelig personalpolitisk makkverk, at det burde få alvorlige konsekvenser for de ansvarlige. 


HVA NÅ SUNNDAL?

På tirsdag skal Sunndal kommune diskutere med seg selv om det skal leveres anbud på mottaksdrift i fremtiden. Et av spørsmålene er i hvilken form dette skal være. Rådmannen markedsfører opprettelsen av et «kommunalt selskap». Det anbefaler jeg på det sterkeste å ikke gjøre. Selv om det naturligvis vil bli enklere for administrasjonen å sparke folk hvis man mister kontrakt med UDI, vil det ha langt større ulemper for mottaksdriften. Det er nettopp den kommunale forankringen med sikre jobber som har tiltrukket seg folk med høy kompetanse over lang tid.  Dette er uvanlig i mottaksverdenen, men nettopp kjernen i den nasjonalt anerkjente Sunndalsmodellen. Sammensveising av de kommunale tjenestene med mottaksdrift, drift av egen barnehage, flyktningkontor og voksenopplæring på en slik måte at kommunen har klart å få til oppsiktsvekkende resultater med helt opp til 80% sysselsettingsgrad. Den kommunale forankringen har vært asylmottakets og innvandringstjenestens suksessfaktor. Folk med høy kompetanse og utdanning har ikke lyst til å jobbe innenfor tre måneders perspektiv. Rådmannen ser ikke ut til å bry seg med slikt flisespikkeri, og foreslår heller å eventuelt lage en modell som gjør hennes egen jobb mindre ubekvem.

Flere av de politiske partiene har etter hvert skjønt alvoret i denne situasjonen og signalisert at de vil stille seg positive til videre mottaksdrift i Sunndal. Snart kommer en ny anbudsrunde for «bo og omsorgsløsning», og i september løper den store kontrakten til Levanger ut. Det eneste håpet for kommunens mulighet til å levere et godt anbud på mottaksdrift i fremtiden, ville være hvis man klarte å klore tak i den tapte anbudskompetansen; men i så fall må man sin egen smålighet til livs. Det kan være en tung vei å gå for den som besitter den. Det er på tide å henge bjella på katten.


Øyvind Vådahl