Som professor i oral kirurgi og oral medisin var det opprørende å lese i Driva om Ann- Karin Sæter, som i desperasjon over ikke å ha råd til å gå til tannlegen, trakk sin egen tann. Det synliggjør hvor urimelige og uheldige utslag dagens politikk kan få for munnhelsen til de svakeste gruppene i samfunnet.
Dette til tross for at både Høyre og Frp i 2013 gikk til valg på å styrke refusjonsordningen gjennom Folketrygden for særlig utsatte grupper innen tannhelse. I statsbudsjettet er det på papiret bevilget mer penger til tannhelsefeltet, men det betyr ikke at disse pengene kommer de som trenger det mest til gode. Hvordan er dette mulig?
Det kan være to grunner til det. For det første handler det om at sårbare grupper muligens ikke er en viktig interessepolitisk maktfaktor. Den andre grunnen kan være at detaljene i de budsjettmessige prioriteringene i statsbudsjettet går under radaren til politisk ledelse.
Sårbare grupper går under politisk radar
I Aftenposten 13.05.18 kommenterer professor Einar Lie at velferdssaker som ikke har sterke organiserte interesser bak seg, ikke når opp på den politiske dagsorden. Han konkluderer med at god munnhelse trolig ikke er en viktig politisk sak.
For hvordan er det mulig at to regjeringspartier med et så tydelig politisk ønske om å løfte de svake gruppene innenfor tannhelsefeltet ikke får det til? Én grunn til at det ikke er samsvar mellom politiske valgløfter og praksis, kan være at rokeringene på de offentlige budsjettene på tannhelsefeltet trolig ikke når opp på den politiske agendaen. Kan det være at prioriteringene på tannhelsefeltet skjer i byråkratiet, og ikke på politisk nivå?
Sammenlignet med resten av helsesektoren er tannhelsefeltet lite og budsjettene små. Det er kanskje naturlig at politikerne retter oppmerksomheten dit hvor det er mest penger og de sterkeste pasientorganisasjonene evner å stille politikerne til ansvar. I det medisinske hierarkiet synes ikke tannhelsefeltet like godt. Det går muligens rett og slett under radar til helsepolitikerne.
Hvor blir pengene brukt?
Totalsummen til tannhelse har riktig nok økt år for år - det er bare det at pengene er flyttet fra refusjonsordningene for utsatte grupper til å bygge opp odontologiske kompetansesentra, blant annet i de store byene som Oslo og Bergen. Disse kompetansesentrene skal ha hovedfokus på spesialistbehandling av pasienter, utdanne spesialister i odontologi og forske. Dette er aktiviteter som i dag dels utføres av universitetsklinikkene i Oslo og Bergen, for å bygge opp om god kvalitet i utdanningen av landets fremtidige tannleger og tannpleiere. De offentlige finansierte kompetansesentrene i de store byene skal ikke bare konkurrere med universitetsklinikkene om personell og pasienter, de skal også virke i et marked hvor dekningen av spesialister i privat sektor fra før er svært høyt. Forstå det den som kan!
Pasienter som Ann –Karin Sæter har, slik jeg forstår hennes situasjon gjennom artikkelen i Driva, ikke rett til behandling ved disse kompetensentrene, med mindre hun betaler ordinær tannlegetakst. Det er noe svært urimelig over det faktum at penger som i partienes valgprogrammer var tiltenkt pasienter som henne, ender opp med å finansiere sentre som lett kan se ut som «Keiserens nye klær».
Av Professor Pål Barkvoll
Dekan, Det odontologiske fakultet, Universitetet i Oslo