Videre spør de om jeg ikke vet hvilke plikter og lover som regulerer tannhelsetilbud til utsatte grupper med rettigheter etter tannhelseloven, og hvordan de finansieres? Jo, det kjenner jeg utmerket til, men det hjelper ikke pasienter som Ann-Karin Sæther. Nå kjenner ikke jeg hennes sykehistorie annet enn gjennom Driva, men jeg antar at hun ikke har rettigheter etter Lov om tannhelsetjenesten. Da ville hun i så fall hatt krav på og blitt meddelt at hun kunne få gratis tannbehandling hos den offentlige tannhelsetjenesten i hjemkommunen.

Berggren og hennes kolleger skriver om det Regionale odontologiske kompetansesenteret i Bergen som jeg i mitt debattinnlegg kalte «keiserens nye klær». Ikke minst beskrives hva de kan tilby. De tilbyr sentraliserte spesialisttannhelsetjenester til de grupper som det offentlige i dag allerede har ansvar for etter Lov om tannhelsetjenesten: barn og unge, pasienter i institusjon, pasienter med psykisk sykdom og pasienter som har hjemmesykepleie. Litt av en reisevei blir det nok for mange av dem som har rettigheter og som bor i distriktene hvor det også finnes tannlegespesialister geografisk sett mye nærmere (eks pasienter fra Lesja eller Tynset som må til Oslo, eller pasienter fra Luster eller Stryn til Bergen). I tillegg skal kompetansesentrene tilby spesialisttannhelsetjeneste for betalende ordinære pasienter, i konkurranse med de private tannlegespesialistene som det allerede er svært mange av i de store universitetsbyene (les Oslo og Bergen).  Å etablere eller tilby tjenester i et marked der behovet allerede er dekket kan neppe være formålstjenlig for fylkeskommunene.  I tillegg skal de regionale kompetansesentrene også drive forskning og spesialistutdanning som finansieres over statsbudsjettet.

Berggren & co kan umulig mene at Ann-Karin Sæther skal måtte reise til et av de regionale odontologiske kompetansesentrene i Bergen eller Trondheim for å få trukket ut en tann, noe hun med all sannsynlighet kan få gjort hos en av hjemkommunens tannleger. Problemet for Sæther er at det blir dyrt, fordi refusjonssatsene for nødvendig tannbehandling gjennom Folketrygden er lave, har enten blitt redusert, i mange år stått stille og ikke fulgt prisstigningen, eller så har de blitt vanskeligere å få. Deler av disse midlene over statsbudsjettet benyttes nå i stedet til forskning og kompetanseoppbygging i den offentlige tannhelsetjenesten ved de Regionale odontologiske kompetansesentrene. Taperne, slik det har sett ut med de siste års statsbudsjetter, er de som trenger tannbehandling som refunderes gjennom Folketrygden, slike som Ann-Karin Sæther. Dette er politikernes ansvar.

Av Professor Pål Barkvoll,

Universitetet i Oslo