Skjermskadde barn

"Tre ganger har jeg opplevd at et viltert, muntert og livsglad barn blir satt foran skjermen for å gi de voksne fri fra barnets utfoldelse."

Varsku: Dordi Skuggevik med et klart varsku mot å la barna sitte for lenge foran skjermen. 

Meninger

I går – onsdag 27.februar kl. 21.25 gikk det et program om skjermskadde barn på NRK2: «Det digitale dopet.» De som ikke fikk sett det, bør kalle det opp på PC-en sin.

     Tre ganger har jeg opplevd at et viltert, muntert og livsglad barn blir satt foran skjermen for å gi de voksne fri fra barnets utfoldelse. Det er som om barnet har fått en sprøyte: Det synker sammen foran skjermen og suges inn i en annen verden og kroppen blir helt slapp.

     Det viser seg at småbarn som blir passifisert med å se på foreldrenes mobiltelefoner og nettbrett, går inn i en tilstand som ligner på autisme. De slutter å snakke og mister evnen til sosial utveksling med dem rundt seg. Det var ganske uhyggelig. Det er ikke DET de ser – men AT de ser.

     Dette siste var temaet da TV kom for fullt i hjemmene for 30 – 40 år siden. Da hadde barna tilgang på TV-skjermen bare fra de kom hjem om kvelden til sengetid, men nå er det tilgang stadig og hele tiden.

     Når barna ser på skjermen, produseres det dopamin i hjernen, og det oppstår endringer i hjernen. På programmet følger vi en fransk, kvinnelig lege inn i et hjem der barnet har sluttet å snakke og å kommunisere med de andre, og vi får se hvordan hun hjelper dem med skjerm-avvenning.Vi får se hvordan det blir normalt liv i barnet igjen. Det begynner å snakke og å hoppe omkring.

     Interessant var også opplysningen om at gründerne i Silikon Valley sender sine barn til «gammeldagse» skoler med kritt-tavler, papir og fargestifter og ingen skjermbruk. Det bør virkelig være til ettertanke i Norge - som kanskje er det mest hippe skjermhysteriske landet i verden.

     Min tante sa en gang: Da vi hadde småbarn, hadde vi alltid en «banfoster» - en jente på 12-13 år som passet barna et annet sted mens de voksne fikk drikke kaffe og snakke rundt bordet. Det har de ikke nå. Det er lett å forstå at det blir fristende for foreldrene å gripe til passifiserings-skjermen. Foreldrene nå for tiden skal klare alt – samtidig, og da er det fort gjort å koble fra barnet/barna med en skjerm. Men programmet viste at det er direkte farlig for utviklingen til barnet.


Glærum, 28.februar – 2019.

Dordi Skuggevik