Høyres krise

Møre og Romsdal står i brann. Vil Høyre gjøre noe mer enn å varme seg på bålet?

Leder for Møre og Romsdal Arbeiderparti, Per Vidar Kjølmoen og Tove Lise Torve, fylkesordførerkandidat for Møre og Romsdal Arbeiderparti. 

Meninger

TV-bildene fra helseforetakets styremøte i Ålesund vil gå inn i historiebøkene. Styret har fomlet seg fram til verst tenkelige vedtak. Ordfører Kjell Neergaard marsjerer ut av lokalet med pressen på slep, og på direkten må han kommentere vedtaket som nettopp er blitt fattet. Sinnet er stort, analysen er nådeløs. Bildet i Tidens Krav, tatt i profil, av en rasende ordfører er ikonisk. Det står som et sterkt symbol for den forbannelsen og fortvilelsen så mange følte akkurat da.

For en utenforstående vil kanskje seansen og alt oppstyret etterpå fortone seg litt merkelig. For hvordan kan et vedtak få en slik voldsom sprengkraft? Svaret har minst to sider. Sykehus handler ikke bare om arbeidsplasser og skatteinntekter, det rører ved det helt fundamentale behovet ethvert menneske har for å føle trygghet – at noen står parat til å hjelpe deg akkurat i det øyeblikket i livet da du har størst behov for hjelp. Det gir i seg selv mye eksplosivitet.

Men i Møre og Romsdal har vi også en forhistorie om sykehus som gjør saka ekstra følsom. Konfliktene har vært store, tonen hard. Nordmøre har tapt mest. På toppen kommer andre tilbakeslag som har rammet hele Møre og Romsdal i ulike strukturreformer. Igjen er det Nordmøre som har tapt mest.

René Rasmussen skrev følgende i en berømt kronikk om Sør-Jylland:

«Samtidig har (….) strukturreformerne næsten systematisk fjernet offentlige arbejdspladser fra landsdelen. Seminarier, kaserner, sygehuse, domhuse er væk. Der er en følelse af, at centraladministrationen gør sit bedste for at afvikle landsdelen. Og når mange så står tilbage som arbejdsløse eller lavt uddannede, bliver der peget fingre af dem fra København. Først pisser de på os, bagefter siger de, at vi lugter!» (https://www.information.dk/debat/2015/06/foerst-pisser-paa-bagefter-siger-lugter)

Mange av oss føler nok litt på det samme nå. Denne gangen hadde man forsøkt det meste: skarpe uttaler i kommunestyrer, regionråd og fylkesutvalg, dusinvis av leserbrev, tusenvis i fakkeltog, opprør i sosiale medier, politisk streik på Nordmøre. Ingenting hjalp.

Det går en rød tråd fra de gule vestene i Paris, Brexit og Sør-Jylland til opprøret på Nordmøre. Avmakt og fortvilelsen vokser. Til slutt får folk nok.

Nå er aksjonene i gang. Sterke krefter på Nordmøre vil til Trøndelag. All dialog mellom kommuner og sykehus stopper opp. Fritt sykehusvalg tas i bruk for å straffe helseforetaket. Og enda er man bare så vidt kommet i gang med de massive sparetiltakene som trengs for å få Helse Møre og Romsdal på rett kjøl økonomisk. Dette kommer ikke til å gå over.

Mye kan sies om situasjonen som har oppstått. Også den rødgrønne regjeringa må ta ansvar for at politisk styring har forvitret på område etter område i samfunnet. Helseforetaksmodellen er bare ett eksempel på en feilslått tanke om at styring av offentlige tjenester bør skje minst en armlengdes avstand fra politikere – folk som står direkte ansvarlig ovenfor sine velgere. Det er kun derfor det var mulig for styret i HMR å gjøre et så fullstendig umusikalsk vedtak.

Situasjonen er fastlåst. Lokalpolitikere og befolkning har prøvd alt annet og kan ikke annet enn å aksjonere. Helseforetaket er fanget i sin egen økonomiske logikk, helt uten evne til å ta inn over seg et bredere perspektiv. Men til tross for alle feil og mangler med helseforetaksmodellen, det finnes en demokratisk sikkerhetsventil på toppen. Helseminister Bent Høie og Høyre har det øverste ansvaret for sykehusene i Norge. Både Høie og Høyre har mulighet til å låse opp.

Vi forstår at det ikke er enkelt. Regjeringa har knapt økonomisk handlingsrom, mens behovene er umettelige i alle sektorer. Hvis Høie sørger for en nullstilling av prosessen, og kanskje bidrar med noen ekstra kroner i en overgangsperiode, vil det straks dukke opp lignende krav andre plasser. 

Situasjonen i Møre og Romsdal er nå spesielt alvorlig. Politikk handler nettopp om å se det bredere perspektivet – å være villig til å ta grep når situasjonen er spesielt alvorlig. Dette er regjeringen og Høyres krise. Og det er Høies krise.

Det er langt fra Hermann Døhlens vei 1 til Helse- og omsorgsdepartementet i Oslo. Men det er enda lengre til Manchester. Når Solskjær har forstått alvoret, må det være håp om å nå fram til departementet også.

Møre og Romsdal står i brann. Høyre må gripe inn før bare branntomta er igjen.

Tove-Lise Tove, fylkesordførerkandidat for Møre og Romsdal Arbeiderparti

Per Vidar Kjølmoen, leder for Møre og Romsdal Arbeiderparti