En bedre organisert verden

"Vi bør heller ikke tulle med EØS-avtalen i disse Brexit-tider."

Stortingsrepresentant Else-May Norderhus.  

Meninger

Stortinget har lang tradisjon for å sende noen representanter til FN hver høst. Jeg var blant de heldige i år. Vi startet programmet i Washington DC, før vi dro videre til New York og den norske delegasjonen i FN. Jeg var nysgjerrig på hvordan Norge, i FN, jobber for å bygge gode løsninger for en bedre verden i smått og stort.

FNs bærekraftsmål handler om å løse utfordringer innenfor helse, klima, utdanning, likestilling, trygge arbeidsplasser og mye mer. Det siste målet handler om samarbeid. Norge har mye å bidra med. En ting er måten vi samarbeider på innenfor den norske modellen. En annen er vår lange tradisjon for internasjonalt samarbeid, og vår forståelse for betydningen av dette.

Norge var blant de mest aktive land da FN ble grunnlagt i 1945, og Trygve Lie ble verdensorganisasjonens første generalsekretær. Arbeidet i FN har alltid vært en prioritert del av norsk utenrikspolitikk. Nato-medlemskapet har stått fjellstøtt i folket og det brede, politiske miljø, helt siden 1949. Det samme har vært tilfellet med EØS-avtalen siden den ble inngått. Norge er medlem av nesten alle internasjonale organisasjoner som vi er invitert til å være med i. Noe som handler om en dyptliggende forståelse av at små land trenger en bedre organisert verden.

Internasjonalt samarbeid er viktig for fredsprosesser, humanitær bistand og håndtering av klimautfordringene. Norge har mye å bidra med på alle disse feltene. Selv om vi slett ikke lykkes alltid, har vi bygget en betydelig kompetanse som tilrettelegger for fredsprosesser. Med stort budsjett og høy kompetanse, er vi det mange kaller en humanitær stormakt. Og som energinasjon må vi ikke undervurdere bidraget vi kan gi i kampen mot klimautfordringene.

Norge må se sin energipolitikk i et internasjonalt klimaperspektiv. Det er blant annet derfor Arbeiderpartiet sier at olje- og gassnæringen skal utvikles, ikke avvikles. Flere land trenger norsk gass for å nå sine ambisiøse klimamål. Og et etterspørselsdrevet verdensmarked for olje, bør ikke overlates til tilbydere med opptil hundre ganger høyere CO2-utslipp pr fat under produksjon, enn tilfellet er for nordsjøoljen.

Vi bør heller ikke tulle med EØS-avtalen i disse Brexit-tider. Avtalen trengs i arbeidet med å få fungerende systemer for karbonfangst- og lagring (CCS) opp å stå. Og skal norsk næringsliv kunne bidra maksimalt til ny, klimavennlig teknologi, må dette næringslivet kunne hvile på tryggheten som avtalen gir. Dette i kombinasjon med tøffe krav til industrien, slik at den er på tå-hev og ligger konkurransedyktig i forkant av utviklingen. Lykkes vi, vil det være viktig. En storsatsing på CCS vil gi en mer klimavennlig industri og skape nye arbeidsplasser, ikke minst i vårt fylke. Gjennom en slik satsing vil vi også kunne få på plass løsninger med utslippsfri hydrogenproduksjon for framtiden.

Videre kan vi fornye nærskipsflåten med å vrake de gamle skipene hjemme framfor å sende dem til India eller Pakistan, og vi kan stimulere til å bygge nye gjennom et tilpasset virkemiddelapparat. Sirkulær økonomi og nye løsninger knyttet til alle produkters levetid og kvalitet, vil også bidra med nye arbeidsplasser og bedre løsninger for klimaet og miljøet. Dette viser at inngangsporten til en grønnere verden, vil bli svært så spennende også for næringslivet vårt med de riktige rammebetingelsene. 

Begeistringen jeg kjenner over potensialet i internasjonalt samarbeid, dempes like fullt noe av skyggene vi ser. FN sliter økonomisk. Norge har som alltid betalt sin støtte til riktig tid. Men her er nok av land som ikke følger opp sine forpliktelser, med USA som prominent eksempel. Et høyst konkret og merkbart resultat, har vi sett nå: det meldes at heisene skal stoppes og airconditionen slås av!

Verre er likevel det internasjonale bildet, som naturlig nok føles nærmere når man er her, enn hjemme: Her sitter det representanter fra små øystater som får sin eksistens truet av klimaendringer, og her sitter supermakten USA som vil trekke seg fra Paris-avtalen. Mens det jobbes med nedrustning, økes våpenproduksjonen. Mens USA prioriterer FN ned, øker Kina sin innsats. Giganten i øst stiller med flere soldater og penger til økte investeringer, en åpenbar posisjonering og del av en langsiktig plan. Og proteksjonismens tilbakekomst med den amerikansk-kinesiske handelskrigen, bidrar heller ikke til mer optimistisk stemning i FNs hovedkvarter. Følelsen av å leve i en verden på vei mot større oppsplitting og kaos, er påtrengende.  

Jeg velger like fullt å holde fast ved to av Arbeiderpartiets store utenrikspolitikere: Thorvald Stoltenbergs insistering på å holde fast ved håpet. Og Knut Frydenlunds nøkternt uttrykte visjon: en bedre organisert verden.

Else-May Norderhus, stortingsrepresentant (Ap)