- Viser at ledelsen i Sunndal kommune aktivt tyr til usaklighet for å nå egne mål

"Hvilke anstrengelser har Sunndal kommune gjort i Gunn Ingers sak?"
Meninger

Jeg fulgte rettssaka mellom Gunn Inger Reiten og Sunndal kommune. Det er ikke mi oppgave å gjengi alt som skjedde i retten. Jeg ble skremt av det som kom fram i rettssaka, og det er grunnen for mitt leserbrev.

Gunn Inger Reitens ektemann ble ramma av alvorlig sjukdom, og han har behov for mye pleie. Hvorfor klandrer Sunndal kommune Gunn Inger Reiten for det engasjement hun har for at hennes mann skal få god pleie? At det ble tatt kontakt med Fylkesmannen for å få oppnevnt en annen verge enn Gunn Inger for hennes mann, kan ikke tolkes på annen måte.

Hvilke motiv hadde Sunndal kommune for å be om oppnevning av annen verge enn at Sunndal kommune ønsket å bringe Gunn Inger til taushet? Var det hennes engasjement som var en trussel mot Sunndal kommune, eller var det hennes sakkunnskap?

I Sunndal kommune er det altså ikke lov å være engasjert for sine nærmeste når de blir ramma av alvorlig sjukdom eller blir alvorlig skadd i ulykker. - I mitt stille sinn hører jeg maktpersoner i Sunndal protestere mot denne påstanden. I retten var det Sunndal kommunes politikk som ble bretta ut. Det nytter ikke å protestere i ettertid mot Sunndal kommunes saksframstilling i Nordmøre tingrett.

I rundskriv fra Helsedirektoratet (IS-8/2015) har direktoratet gitt veiledninger til hver paragraf i Pasient- og brukerrettighetsloven. Retten til medvirkning ved utforming av pleie- og omsorgstjenestens tjenester er ikke nye. Den samme retten var nedfelt i sosialtjenesteloven som ble oppheva av ny lov den 1. januar 2012. «Kommunen må anstrenge seg for å finne individuelt tilpassede løsninger,» sier rundskrivet.

Hvilke anstrengelser har Sunndal kommune gjort i Gunn Ingers sak? Det vet jeg ikke sjøl om jeg anstrengte meg for å få med meg absolutt alt av det Sunndal kommune framførte i retten.

Fra Sunndal kommune ble det gjort et nummer av at familien har benyttet avlytting av ansatte for å avsløre det jeg vil kalle psykiske overgrep med sterke seksuelle undertoner overfor Gunn Ingers ektemann. Kommunens framstilling av denne episoden underslår det faktum at det var kommunen som lot disse personene få adgang til Gunn Inger ektemann. Det var kommunen som med manglende kontroll og tilsyn med de ansatte sørget for at overgriperne fikk holde på så lenge som de gjorde.

Andre personer i Sunndal kommune har fortalt meg at de mange ganger har tenkt å iverksette hemmelig overvåking av sine kjære fordi de har hatt sterk mistanke om mulige overgrep eller utilbørlig oppførsel fra ansatte. Alle har fortalt meg at hovedårsaken til at slik overvåking ikke ble satt i verk, var vissheten om at kommunen ville iverksette en form for straff for ulovlig overvåking – en straff som ville ramme deres kjære hardere enn de mulige overgrep de ble utsatt for.

De ansatte har følt seg overvåket, sier Sunndal kommune. Hvilke forventninger er det de ansatte i heimesjukepleien har? De låser seg inn i våre private heimer. Har ikke vi som bor der, en soleklar rett til å vite hva de foretar seg mens de er der?

For noen år tilbake fikk jeg kjennskap til ei sak der pårørende forlangte at det skulle legges igjen ei skrivebok der det ble gjort journallignende notater av hva som ble utført i heimen. Det er ikke vanlig praksis i Sunndal kommune, fikk vedkommende til svar.

Følelsen av å være overvåket kan like godt komme av dårlig utført arbeid. På samme måte er det hvis noen har mistanke til kolleger, eller viten om at kolleger foretar seg noe som ikke tåler dagens lys.

Et par opplesninger fra pasientjournalen gjorde meg opprørt og sint. Hva er en pasientjournal? Pasientjournalen er helsepersonellets dokumentasjon og hukommelse, sier regelverket. Hvordan kan det da ha seg at de journalnotat som ble opplest i retten i all hovedsak var lange utredninger om hvor vanskelig og umulig Gunn Inger hadde vært, mens det var helt marginale opplysninger om hva personalet hadde gjort for pasienten? På den måten misbrukte de ansatte systemet med pasientjournal og gjorde pasientjournalen om til et redskap for seg i en illegal arbeidskamp.

Den konflikt som oppsto med heimesjukepleiens ansatte, førte til slutt til at alle ansatte i tjenesten nekta å utføre tjenester for Gunn Ingers mann. Hva gjorde Sunndal kommune som arbeidsgiver for å avverge denne konflikten, for å hindre eskalering av konflikten eller for å avslutte konflikten? I retten ble det ikke sagt noe om det. Derimot fikk jeg en ubehagelig følelse av at ledelsen i Sunndal kommune tok imot denne konflikten med takk for i neste omgang å bruke konflikten som argument i sin kommunikasjon med Gunn Inger.

I retten ble det klart og tydelig avslørt at ledelsen i Sunndal kommune og de ansatte i heimesjukepleien mangler nødvendig kompetanse til å omgås og kommunisere med pårørende som har rett på pleie- og omsorgstjenester. Denne mangelen på kompetanse kommer aller best til uttrykk når pårørende stiller spørsmål om tjenestetilbud eller fremmer klager. Hvorfor blir det da alltid konflikt med Sunndal kommune? Hvordan kan det ha seg at Sunndal kommune alltid påstår at det motparten som forårsaker konfliktene?

I retten ble Gunn Inger utsatt for kritikk fra Sunndal kommune fordi hun hadde fortalt sine barn om de overgrep mannen hadde vært utsatt for. Barna er 15 år, 17 år og 24 år og – etter kommunens mening – sannsynligvis ikke voksne nok til å høre om de overgrep personer i kommunens tjeneste hadde påført faren. Rett skal være rett – det ble ikke av kommunen anført noen grunn for at kommunen mener det var feil. Men jeg stiller spørsmålet i ettertid om det for ledelsen i Sunndal kommune finnes ei grense for hvor langt kommunens ledelse er villig til å gå når ledelsen i full offentlighet skal kaste dritt på egne innbyggere.

Kommunens angrep på Gunn Inger om hvordan hun omgås egne barn, hadde ingen sammenheng med den rettssaka som var oppe til behandling i Nordmøre tingrett. Men det viser også at ledelsen i Sunndal kommune aktivt tyr til usaklighet for å nå egne mål.

Jeg må erkjenne at mi fortid er betydelig lenger enn den framtid jeg har foran meg. På tur heim etter at rettssaka var slutt, kom det for meg at jeg en gang i framtida vil komme til livets sluttfase. Den pleie- og omsorgstjeneste som hadde presentert seg i Nordmøre tingrett de to dagene rettssaka varte, kan umulig være den pleie- og omsorgstjeneste jeg ønsker meg ved livets slutt. Slik sett forsterka rettssaka den tanken jeg etter hvert har fått, at Sunndal kommune ikke lenger er en god kommune å bo i om jeg skulle være så heldig at jeg blir en gammel og pleietrengende mann.

Knut Fredriksen