Den brysomme barneverntjenesten

I barneverntjenesten gikk det for alvor opp for meg at Sunndal kommune sin måte å behandle ansatte og våre vurderinger var forandret.
Meninger

Jeg jobbet i Sunndal kommune i 35 år. Nesten. I all hovedsak opplevde jeg at kommunen var en god arbeidsgiver, som tok de ansatte på alvor, som var bevisst på at samarbeidet mellom arbeidsgiver og ansatte var en forutsetning for et godt arbeidsmiljø, og som var nødvendig for at vi skulle yte gode tjenester. Opplevelsen endret seg merkbart de siste årene jeg var ansatt. Det var først merkbart da asylmottaket ble nedlagt, og mange ansatte skulle ivaretas. Men dette er historie. Mitt arbeidsliv etter at mottaket ble nedlagt var raskt og greit avklart. Men i barneverntjenesten gikk det for alvor opp for meg at Sunndal kommune sin måte å behandle ansatte og våre vurderinger var forandret.

Jeg kom inn i barneverntjenesten i mars i 2018. Der delte de fleste kontor i Amfisenteret. Noen kontorer for to. I ett kontor var det seks arbeidsplasser, med skjermvegger festet på skrivebord som best kan sammenlignes med frimerker, og som hadde lite plass til annet enn PC og tastatur. Jeg var heldig å få plass på et kontor for to. Skjermveggen mellom arbeidsplassene våre var bokhyller, som tok mye av plassen på skrivebordet.

Dette er historie. Det ble snart klart at barneverntjenesten skulle flytte til ledige lokaler sammen med voksenopplæringa/innvandrertjenesten. Vi ble fortalt at dette var mye bedre lokaler enn dem vi var i, i Amfisenteret. Vi var på flere befaringer, og skulle flytte i november 2018. Vi problematiserte flere forhold ved lokalene: ett møterom, ett samtalerom, leders kontor og konforfaglig sitt kontor. Og tre kontorer med fire/fem kontorplasser. Med skjermvegger på gulvet foran arbeidsplassene, som skulle skjerme mine kolleger mot lyd fra meg, og lyd fra dem til meg. Venterommet er et kapittel for seg: 4 m2 med plass til to stoler. For besøkende til tjenesten er det ingen tilgang til toalett uten å kontakte personalet i barneverntjenesten. Personalet følge vedkommende til personaltoalettet, og vente til ærendet er utført. Hvis ikke må vedkommende gå ut og rundt kvartalet for å komme til venterommet igjen. Vårt papirarkiv er plassert på toalettet. Som altså benyttes av både personalet og besøkende Garderobeforhold? Jakker henger over stolrygger og/eller over skjermveggene. Noe nytte er det da i disse veggene…

Når elevene i voksenopplæringa har prøver stenges det trådløse nettet, også for barneverntjenesten. Jeg antar at dette gjøres for at det ikke skal være mulig for elevene å hente informasjon fra nettet. Dersom det er tilfelle: bruker elevene i voksenopplæringa samme nett som ansatte? Hvis det er tilfelle er det vel i beste fall sikkerhetsmessig tvilsomt. Og det skaper problemer for arbeidet som gjøres i barneverntjenesten. Hvilke andre tjenester hadde akseptert slike begrensninger?
Når flere enn to må oppholde seg i venterommet i påvente av samtale, må de finne et annet sted å vente: barneverntjenesten har vært nødt til å be folk vente i bilen. Dersom to personer sitter i venterommet er det uunngåelig at døra treffer et bein eller en arm når den åpnes innenfra. I venterommet er det satt en radio, for om mulig å unngå at de som venter hører det som blir sagt inne på det nærmeste kontoret, eller i gangen.

Dette er forhold som blir tilbudt noen av de mest sårbare menneskene i samfunnet.

Mitt inntrykk er at vi ble ansett som vanskelige, brysomme og negative i prosessen forut for flyttinga. Flytting som skulle skje i november 2018 ble først utsatt én gang. Deretter fram til februar 2019. Etter utsatt flytting ble det gjort en ROS-analyse. Enkelte grep ble tatt etter denne, uten at dette gjorde kvaliteten på lokalene vesentlig mye bedre. Fortsatt sitter barneverntjenesten 4 – 5 på kontorene. Når en kollega vil drøfte saker med en annen, er det uunngåelig at dette fører til at andre i kontoret blir forstyrret. Når en saksbehandler skal ta en telefon sjekkes det om andre på kontoret sitter i telefonen. Innkommende telefoner kan vanskelig reguleres. I beste fall kan en gå inn på et møterom dersom en annen på kontoret også sitter i telefonen. Dette gjøres både for å unngå å forstyrre hverandre, men også av hensyn til taushetsplikten. Samarbeidspartnere som har besøkt tjenesten har satt spørsmålstegn ved hvordan barneverntjenesten kan ivareta taushetsplikten med en slik kontorløsning.

En del skrivebord ble skiftet ut etter flytting, uten at dette gjorde det fysiske arbeidsmiljøet særlig mye bedre.

Da vi skulle flytte til andre lokaler ble det sagt at barneverntjenesten skulle dele lokalene – dvs. «være på lik linje» med innvandrertjenesten/voksenopplæringa. Jeg har problemer med å se at det er tilfelle: hvem definerte hva som var ledige lokaler? Vi som skulle flytte dit var ikke forespurt om hva vi trengte, og så vidt jeg vet ble det ikke foretatt en vurdering av om voksenopplæringa/innvandrertjenesten kunne omdisponere noe, slik at det ble mer plass til barneverntjenesten.

Så kom spørsmålet om å slå sammen barneverntjenesten Sunndal/Tingvoll med Rindal/Surnadal. Som kjent ble Nesset en del av Molde kommune, og Halsa en del av Heim kommune. Personalet i barneverntjenesten engasjerte seg i problemstillingen, og et enstemmig kollegium var imot sammenslåinga. Dette ble begrunnet både faglig og arbeidsmiljømessig, etter som vi mente at barneverntjenesten for Sunndal og Tingvoll var stor nok. Uavhengig av vertskommuneansvar var kollegiet lite positiv til å bli en større barneverntjeneste. Vi kunne ikke se at en nesten dobbelt så stor barneverntjeneste skulle være så mye bedre. Vi mente at et større geografisk område ville innebære av bl.a. økt reiseaktivitet.

Det er ingen overdrivelse å påstå at det er et godt psykososialt arbeidsmiljø som gjør det mulig å holde ut hverdagen. Til tross for at det er bare kvinner som jobber i barneverntjenesten på kontoret i Sunndal. Bare kvinner på en arbeidsplass skal visstnok være helt uholdbart, skal vi tro mytene.

Men nå er da Sunndal kommune kvitt en brysom, krevende tjeneste…


Anne-Mari Sæther