Deponisaken:

Svar til Torbjørn Polden

Leserinnlegg.
Meninger

Torbjørn Polden har hatt et leserinnlegg i flere lokalaviser de siste dagene. Han er bekymret for at deponidebatten er ubalansert, lite faglig fundert og preget av mistro og mistenkeliggjøring.

Han ønsker seg en debatt som er faglig forankret og tar avstand fra «selvoppnevnte eksperter» og «forståsegpåere» sine meningsytringer.

Om man leser hele hans lange innlegg, blir det åpenbart at før han er ferdig med sitt innlegg, har mannen falt for eget grep. Det er et strålende ekspemel på hvordan gå i ring og til slutt bite seg selv i halen. Han gjør selv nettopp det som han advarer mot og beskylder andre for.

Han oppkaster seg ellers til overdommer i deponisaken, deler ut karakteristikker, bedømmer hva som er «riktige» synspunkter og hva som ikke er det, og hvem som med troverdighet kan fremme ytringer. Han fremstår selv som den fremste representanten for useriøse ytringer, beskyldninger og mistenkeliggjøring av andres holdninger og motiv.

I sin retorikk gjør han seg bruk av teknikken «gjentagelser» for å styrke opplevelsen av sannhetsgehalt i sitt innlegg. Videre karakteriserer han motstanderne relativt ensidig som folk som mangler faglig innsikt og etisk standard. Han påstår at man fabrikerer bevis og ikke har ærlig manns fremferd. Dette er så grove beskyldninger at om man hadde ansett Polden for å ha injurierende kraft, kunne dette fått konsekvenser.

Polden viser til ulike rapporter som tiltakshaver har lagt frem. Det relevante spørsmålet her er: Hvilken av de nevnte rapporter gir prosjektet og planene som helhet sin godkjenning? Hvor vanskelig er det å få godkjenningsstempel om bestilllingsmandatet er avgrenset til et smalt felt, og om det i tillegg er formulert tjenlig for saken og ønsket resultat? Hvis det er så enkelt som Polden hevder, hvorfor er ikke prosjektet godkjent for lengst og trekker ut over mange år. Det er tydelig at det ikke bare «deponimotstanderne» som er usikker og skeptisk til prosjektet.

Det må være lov å minne om at våre fremste fagmyndigheter gjennom flere år har stilt en rekke kritiske spørsmål til Raudsandprosjektet. En kan her henvise til utallige rapporter fra Miljødirektoratet helt siden 2015, og senest nå fra april 2020. Her pekes det bl.a. på

  • Geologiske, hydrogeologiske og geotekniske forhold – ikke tilstrekkelig avklart om Raudsand er egnet som lokalitet for farlig avfall.
  • Planlagt behandlingsmetode (Halosep) – ikke gjennomført pilotforsøk i større skala. Ikke dokumentert at metoden vil fungere etter intensjonen.
  • Steinfylling for dypvannskai – vurdering om steinfylling planlagt etablert i sjø vil ha tilstrekkelig stabilitet mangler, og om steindumping vil føre til spredning av eksisterende forurensing (bunnsedimenter).
  • Tidsplanen – mange usikkerheter og investeringer gjenstår for å kunne starte opp i henhold til BMR sin plan (2024/25).

Miljødirektoratet konkluderer ut fra disse og andre forhold at man er usikker på om det vil være mulig å få dette deponiet etablert innen 2024/25, selv dersom alt går etter planen for tiltakshaver.

Når Torbjørn Polden påberoper seg å ville ha en faglig forankret debatt, er det godt gjort å overse de foran nevnte forhold. Han foreleser deponimotstanderne om hvordan debatten bør foregå, om hvilke synspunkter som er faglig holdbare og hvilke som ikke er det. I dette lys, er hans innsats for å lage et «vrengebilde» av faglige opplysninger som foreliggger og som blir fremført av deponimotstanderne, intet mindre enn en imponerende prestasjon.

Raudsand, 5. juni 2020
Synnøve Almaas Harstad