Leserinnlegg:

Sunndal kommune – og mangel på fastlege

- Dette er ikke en kritikk av verken turnusleger, vikarleger eller fastleger, men et nødvendig og alvorlig hjertesukk for hvordan det oppleves å være uten fastlege.
Meninger

Takknemligheten er stor for at vi har spesialister i Norge og at vi nå følges opp av en. Det takket være at man som foreldre har stått på, for sitt barn, fordi man ikke vil godta at det ikke finnes hjelp, og fordi man som foreldre ser helheten.

Antallet mennesker i Norge med kroniske og usynlige sykdommer øker, og i takt med det øker antall pasienter, som daglig lever med disse lidelsen og smertene. En fastlege oppleves derfor ekstra viktig å ha på plass.

Barna våre er det mest verdifulle og dyrebare vi har. Sykdom kan ramme oss alle sammen. Den tar ikke hensyn til om det passer å komme, om du er ung eller gammel, eller hvem som «absolutt ikke fortjener» å bli syk. Livet blir uansett snudd på hodet. Da er det godt og nødvendig å ha en fastlege.

EN FASTLEGE som kjenner Deg.

EN FASTLEGE som ønsker å finne ut hva som feiler deg og hjelpe deg så du kan bli frisk,- og/eller finne den behandlingen som kreves for at du i alle fall får en verdig hverdag.

EN FASTLEGE som husker deg og din historie, så du slipper å begynne på nytt for hver lege du møter. For det er tøft. Du bruker tid på å si det samme nesten hver gang,- hver enkelt legger vekt på ulike ting og har forslag til ulike måter å hjelpe på.

En konsultasjonstime det går fort, og da kommer man seg ikke videre før neste time,- og eventuelt neste vikarlege. Energien vi må bruke på å forholde oss til dette, er sårt trengt for å møte hverdagen og dens utfordringer. Dette skulle vært en selvfølge å slippe å bekymre seg for!

Hver lege har sin måte å "se" pasienten på, (faglig og mentalt.). Hver lege har gode intensjoner (opplever vi) og jobber på sin måte, avhengig av erfaring, kunnskap og annet. Så det står ikke på viljen til å hjelpe.

MEN, det er sjelden man får en god relasjon på bare en gang eller to. Man får heller ikke gjort så mye på en gang eller to.

En relasjon basert på tillit, opparbeides over tid. Det å treffe samme pasient over tid, vil vi tro gjør at man blir enda mer interessert i vedkommende som menneske. Slik vi ser det, også bedre "kvalifisert" til å virkelig yte sitt beste for å ivareta pasienten. Fordi de kjenner den.

EN FASTLEGE som tar godt vare på deg og din helse, og som lytter.

Det å lytte,- det skaper også tillit, og gir pasienten en unik følelse av å bli hørt, sett, forstått og tatt på alvor. Når sykdom preger mange av dagene, da er det nødvendig å kjenne at du blir tatt på alvor. Både for den det gjelder og for oss foreldre, som er barnets viktigste støttespillere i medgang og motgang. At noen som kan hjelpe,- gjør nettopp det. Og det er noe hver og en ikke bare fortjener, men har krav på.

NB! Dette er ikke en kritikk av verken turnusleger, vikarleger eller fastleger, men et nødvendig og alvorlig hjertesukk for hvordan det oppleves å være uten fastlege.

Vinklingen på denne utfordringen er valgt med et håp om at noe blir gjort.

Fortvilelsen over at ditt barn er syk, og de alvorlige ringvirkninger det har og får, kommer ikke til syne i dette innlegget. Det skal det heller ikke, for vi tenker at det er noe alle foreldre relaterer seg til.

Så spørsmål er:

Hva har Sunndal kommune gjort for å skaffe en fastlege til? Utover det å utlyse en ledig fastlegehjemmel?

Hvor alvorlig tar Sunndal kommune den jobben?

Vi tror dessverre at alt for mange kjenner på ulike konsekvenser av at vi har en fastlege for lite. Det i tillegg til utfordrende dager,- som blir til uker, som blir til måneder.

En fastlege som blir værende, som gir en forutsigbarhet og en stabilitet langt utover 2, 4, 6 måneder?

Det er mennesker vi snakker om, det er barn, det unge og gamle, som har et inderlig behov for det vi har beskrevet over.

Vi retter samtidig en stor TAKK til alle de "i luken", som virkelig prøver å hjelpe det aller aller beste de kan. Som forstår frustrasjonen ved å måtte forholde seg til ulike leger.

Deres trygge, varme væremåte, kloke ord og deres hjelpende hand, er gull verdt.

De klarer ikke å trylle, men vi opplever at de gjør så godt de kan, og enda litt til.

Anne Lene Kleiven.