"Å hevde at sauebøndene tar godt vare på sine beitedyr faller egentlig på sin egen urimelighet"

Kommentar til Oddvar Mikkelsens svar til Berit Helberg, om rovdyr og tap av sau.
Meninger

Når og hvis man skal diskutere samhandlingen mellom natur og mennesker, bør man sørge for at de opplysningene og påstandene man framsetter har en faglig og vitenskapelig forankring utenfor ens eget snevre oppfattelsesområde. Det vil i praksis bety at en holder seg for god til å hevde monopol på virkeligheten, og at en evner å akseptere at ens eget utgangspunkt gjerne er preget av erfaringer basert på oppfatningen fra de mennesker en daglig omgir seg med. Da først stiller man kritiske spørsmål, og kanskje søker svar på spørsmål utenfor ens eget indre oppfattelsesrevir. Det første punktet du hevder er ikke forankret i virkeligheten, og tyder på at dette heller er tradisjonsbaserte overleverte myter uten vitenskapelig belegg. Du hevder bl.a. at New Zealand har utryddet alle rovdyrene, og jeg regner da med at du mener store rovdyr som kunne være til belastning ift. beitedyr.



New Zealand hadde opprinnelig ingen pattedyr. Fuglene gjorde pattedyrenes jobb, og da menneskene kom til øya importerte de en rekke dyr som ikke hørte hjemme der. Tradisjonell menneskelig uvitenhet, m.a.o. Både rotter, sauer og hjort har endret floraen og fortrengt den naturlige faunaen på New Zealand. De enste rovdyrene som finnes på øya er rotter, røyskatt og pungrotter. M.a.o. har det aldri eksistert rovdyr av en størrelse som er i nærheten av å være til belastning for sau og sauehold. Når det gjelder rovfugler finnes det to uglearter, en haukart og en falkart, og så vidt vites tar ikke disse hverken lam eller sau.

Britene ønsker nå å gjeninføre rovdyr i de britiske skoger, og ser for seg at turistnæringa kan nyttiggjøre seg nettopp det. Som de sier: "Et rovdyr kan du skyte én gang, men fotografere mange tusen ganger." De ønsker også å gjeninnføre den europeiske bisonen, vicenten. Men de har da forstått at det da må etableres rovdyrstammer som kan beskatte denne for å holde bestanden sunn og frisk, samtidig som de nok også er bevisst det ansvar det innebærer ift. tilsyn med beitedyrene. Man ser jo hva som f.eks.er i ferd med å skje med den norske hjortedyrpopulasjonen, siden de store rovdyrene er i ferd med å bli utryddet her. Skrantesyke og munnskurv er bare et par eksempler på hva man kan takke sauenæringa for. Har britene muligens forstått noe norske sauebønder ikke skjønner? Det kan jo også nevnes hvilken suksesshistorie havørnprosjektet i Skottland, som Norge har gitt sitt meget viktige bidrag til, har blitt.

Å hevde at sauebøndene tar godt vare på sine beitedyr faller egentlig på sin egen urimelighet all den tid mellom 80.000 og 100.000 dyr setter livet til på beite uten rovdyrenes hjelp. Den debatten ønsker imidlertid hverken sauebøndene, landbruksorganisasjonene, ulvejegerne eller Sp-politikerne å ta. Egentlig er ikke dette så merkelig, da denne debatten vil være svært avslørende. Hadde produksjonsmidlene blitt ettersett, så hadde utvilsomt tapet vært av en helt annen og mye mindre størrelsesorden. Argumentet for at det blir så dyrt å etterse buskapen, og at forbrukeren ikke kom til å være villig til å betale det kjøttet da ville koste, blir bare en forslitt floskel. Alle som betaler skatt her i landet betaler allerede over 150 kr/kg for en vare før den kommer i butikken, og som svært mange ikke ønsker å kjøpe. Hvilken annen vareprodusent kan operere på den måten ift. produksjon? Når vi så vet at et stort dokumentert antall sauebønder driver husdyrholdet på hobbybasis, og bruker mesteparten av arbeidstiden på annen jobb, så er det vel ikke å undres over at dyrene ikke får det tilsyn som kreves. Enten er du bonde, eller så er du det ikke.

Når det er snakk om overproduksjon, så handler det ikke bare om alt kjøttet som blir lagt på lager, og som selvfølgelig må tømmes når kjøttet ikke lenger er omsetningsbart, men også alle de mange titalls tusen individene som forsvinner i skog og mark fordi de ikke ettersees tilstrekkelig.

Å hevde enerett på utmarka, i den forstand at det er naturen som må tilpasses menneskets grådighet, er å misforstå det meste når det handler om samhandling og bærekrafig utvikling. Landbruket må også evne å omstille seg, slik resten av samfunnet gjør hele tiden, selv om det innebærer at også sauebønder kanskje må finne seg noe annet å drive med. Å hvile seg på en nedarvet tanke om at sauebøndene er uerstattelige kan nok komme til å vise seg som en svært dårlig idè på sikt.

Knut Sæther

Sosiolog og rovdyrforkjemper