Leserinnlegg

- Å så usikkerhet om fremtiden til skolen er veldig ødeleggende for den gode trenden

Meninger

22. mars la administrasjonen til Molde kommune frem alternativer til ny skolebruksplan. Det er et viktig arbeid Molde kommune er i gang med, og som skal sørge for et best mulig skoletilbud for hele kommunen innenfor de økonomiske rammene som finnes. For å kunne ha levende lokalsamfunn i kommunen, også utenfor Molde sentrum, er det avgjørende å ha et forutsigbart skoletilbud. Vi har forståelse for at kommunen står i en krevende økonomisk situasjon og må utrede alle alternativ, men vi mener at argumentasjonen i revisjon til skolebruksplan til tider er på sviktende grunnlag, og stiller spørsmål til regnestykkene som legges til grunn.

Litt om oss: Noen har etablert seg, kjøpt og satt i stand hus, andre har akkurat flyttet til Eresfjord og er på jakt etter bolig, og noen flytter tilbake i løpet av året. En viktig fellesnevner er at vi velger oss Molde kommune med ønske om å bo og leve i Eresfjord, og byen er vårt sentrale arbeidsmarked. Vi pendler inn til Molde by med vår kompetanse innen næringsutvikling, helse, utdanning, psykologi, infrastruktur og samfunnsberedskap. Vi kan selvfølgelig bare snakke for oss selv, og vi kjenner situasjonen i Eresfjord best. Samtidig er det nærliggende å tro at det er lignende meninger i de andre berørte bygdene og forsåvidt alle mindre steder rundt Molde.

Eresfjord er inne i en god trend, med relativt store barnekull og flere familier og yngre par som har flyttet til og flere er på vei. Å så usikkerhet om fremtiden til skolen er veldig ødeleggende for den gode trenden.

Vi ønsker å gjøre det tydelig hvor negativt det er at det bare blir satt frem forslag om skolenedleggelse. Hvem har lyst å flytte til en bygd hvor det er usikkert om skolen vil eksistere? Hvem vil tørre å investere i å kjøpe bolig eller prøve å skape arbeidsplasser på et slik sted? Selv om vi har tiltro til at politikerne i denne omgang holder seg til intensjonsavtalen, gjør slike forslag oss veldig usikre på hva som kan skje om noen år. Det at slike forslag stadig blir lagt frem gjør at administrasjonenes prognoser for elevtall fort blir en selvoppfyllende profeti.

Bygdeforskning har vist at skolenedleggelse er første steg på veien til nedleggelse av hele bygda. Skolen i rurale strøk har ofte flere funksjoner utover det utdanningsmessige. Skolebygget representerer muligheter og fungerer samlende. Stedets kvaliteter er bestemmende for levedyktigheten. Mulighet for arbeid og stedets tilbud i form av skole og barnehage er grunnleggende. Det holder dessverre ikke at bygdene har kvaliteter i form av spredt bosetning og positive romlige egenskaper, muligheter for skikjøring og rekreasjon i friluft eller kjøp av småbruk for dyrking av mat. Den rurale idyllen forblir en illusjon uten gode og rettferdige kommunale tjenester.

Skolen er så mye mer enn bare en skole her, med tanke på aktiviteter etter skoletid. Må barna til Eidsvåg på skole skjer fort det samme for alle aktiviteter etter skoletid. Dette gjør at det ikke bare blir turen til skolen som blir lang, men til alle aktiviteter også. En nedleggelse av skolen vil gjøre resten av hverdagen mer tungvint. En av grunnene til å bosette seg her er jo at barn stort sett kan sykle og gå til skole og aktiviteter, hvis alternativet blir en buss til skole og kjøring på alle aktiviteter forsvinner en av grunnene til å bo her. For ikke å snakke om barna fra Eikesdal som vil få en helt urimelig lang vei på skolen, en så lang skolevei kan ikke noen mene det er sunt å utsette barna for. Her er også forskningen klar: barn med lang skolevei utsettes for unødvendig stress med det resultat at det har negativ innvirkning på psyken. I tillegg er sammenhengen mellom skoleskyss og nedgang i elevers fysiske utvikling, helse og velvær tydelig.

I høringsbrevet står det at revisjonen ser på muligheter for å fordele fordele elevene i innføringsklassene til sine nærområder. Hva mener en egentlig i denne sammenhengen at nærområdet er? Om det skal gjøres stadig vanskeligere å bo i bygdene rundt Molde, som Eresfjord, vil nok dette merkes for sentrum også. Mange som arbeidspendler inn til sentrum bor i Molde kommune på grunn av muligheten for å bo landlig. Med en nedbygging av tilbudet på bygdene vil nok mange av disse vurdere helt andre steder enn Molde by. Hvis man ikke investerer i bygdene nå vil man om noen tiår stå overfor samme utfordring i sentrum, med synkende folketall. Tapet i skatteinntekter ved fraflytting fra kommunen blir fort større enn den inntjeningen som er stipulert ved en nedleggelse.

Erfaringer fra andre steder viser at besparelsene som er beregnet i slike tilfeller er alt for optimistiske. Når man i tillegg regner med ringvirkningene fra en nedlegging over tid, vil vi tro det fort slår negativt ut i kroner og ører også.

Vi er selvfølgelig klar over at det er en smertegrense for hvor liten en skole bør være for barna sin del, men grensen er ganske langt fra det i dag. Utviklingen er og ganske bra med tilflytting og nyfødte, og vi kan ikke se at det stemmer med prognosene til administrasjonen. Vi stusser også på at grafene som viser forventet elevutvikling ved Eresfjord skole, hvor alternativet for “boligbyggerprosjekt” har greid å få det til å bli ti færre elever ved skolen enn ved et “null flytting”- alternativ. Grafene i revisjonen viser altså at de forventede boligbyggingsprosjektene i kommunen vil være svært negativt vridende for Eresfjord barne- og ungdomsskole sine elevtall over tid. Dette er noe vi ikke kjenner oss igjen i ved egne valg, og ved valg vi vet andre familier i nettverket vårt står overfor.

Som beboere på landsbygda er vi helt avhengige av byen som regional motor. Men motoren er lite verdt for oss om vi ikke har tilbudene som trengs for få hverdagen til å gå opp lokalt. Et godt og tilgjengelig barnehage- og skoletilbud er like viktig for alle barnefamilier, uansett hvor en bor.

Vi velger oss en kommune som sørger for gode kommunale tjenester, godt planarbeid og en kommune som tilrettelegger for bosetting og næringsliv i hele kommunen.


Tore og Anette Rød Sira, Karoline Øverås og Trym Kjøs, Bjarte Rød og Lene Roti, Johanne Ranvik og Lasse Kristiansen