Leserinnlegg

Vi må ikke sove

– Koronaen er ikke den eneste krisen vi har, men den eneste krisen alle kjenner konsekvensene av i nåtiden. Illustrasjonsfoto.   Foto: Shutterstock

Meninger

Et historisk sentralt dikt du sannsynligvis har hørt om er Du Må Ikke Sove av Arnulf Øverland. Budskapet i diktet er også dens mest berømte linje, du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv. Dette budskapet er veldig relevant også i dag, der alle ønsker seg tilbake til normalen før pandemien.

Klimaendringer og tap av biologisk mangfold er en krise mange anser som menneskehetens største. Likevel er det ikke alle som tror på klimaendringer, og ytterst få som som er så bekymret som vi burde være. Mange engasjerte ungdommer har ikke muligheten til å stemme ved valget, selv om det er vår fremtid som står på spill. Samtidig er det mange voksne og særlig eldre som setter økonomien foran naturens bærekraft, til tross for at den ene avhenger av den andre. En retur til en normal fylt av sydenreiser, overforbruk og utbygging av stadig mer sårbar natur er ikke noe vi burde jobbe for.

Vi må ikke sitte trygt i vårt hjem

og si: Det er sørgelig, stakkars dem!

En annen krise vi står i er sosiale forskjeller, som kun mindretallet virkelig kjenner konsekvensene av. Mange liker å tenke at kampen for frihet er vunnet og over. Dette vil jeg utfordre. Er man fri dersom man ikke kommer inn på høyere utdanning fordi dagens skolesystem ikke er lagd for alle? Om man må jobbe ti timer hver dag for å betale nødvendige utgifter? Eller om man er tvunget til å leie i stedet for å eie fordi “markedet er slik for tiden”? Åpenbart er noen i samfunnet friere enn andre, selv i normale tilstander.

De stønner og skriker – men kan vi høre?

Kan vi absolutt ingen ting gjøre?

Særlig rammet av sosiale problemer er innvandrere og minoriteter. Mange liker å tenke at Norge er et rettferdig land å bo i. Men er det rettferdig at politiet stanser deg oftere på gata fordi du har mørk hud? At man ikke får jobb fordi man har et navn som ikke er tradisjonelt norsk? At man blir sendt på norskkurs i stedet for traumebehandling, selv om man kommer rett fra krig? Eller at man blir utvist til “hjemlandet” sitt fordi foreldrene i desperasjon løy om en opplysning i asylsøknaden, selv om man har levd hele sitt liv i Norge?

Jeg roper med siste pust av min stemme

Du har ikke lov til å gå der og glemme!

Hva skjer når de som står overfor slike utfordringer er langt færre enn resten? Politikere som vil senke skattene er ofte populære blant oss privilegerte, selv om denne politikken i praksis gjør det vanskeligere for de med større problemer. Selv om vi personlig erfarte mye godt med normalen, må vi være bevisst på at mange andre ikke gjorde det.

Koronaen er ikke den eneste krisen vi har, men den eneste krisen alle kjenner konsekvensene av i nåtiden. Selv om mange forstår at demokratiet er viktig, går de ofte ikke lengre enn å kun stemme for sine egne interesser. For at vi skal kunne takle de mange krisene vi står overfor, må vi også være bevisst på andres utfordringer. Til valget håper jeg derfor at vi kan tenke, ikke bare på oss selv, men også på andre, før vi leverer seddelen.

Jakob Lien og Sandra Heringstad