Leserinnlegg:

Sylfest Lomheim i Folkeakademiet

Dordi Glærum Skuggevik.  Foto: Privat

Meninger

Endelig kunne man gå ut og sette seg fritt mellom sine medmennesker igjen, og oppleve formidling av noe en ikke møter hjemme i sitt karantenehi siden halvannet år.

Jeg hadde oppfattet det slik at foredragsholderen skulle ta oss med i full fart gjennom språkhistorien, og med mine 3 språk + musikk fra universitetet hadde jeg store forventninger til hvordan han ville gjøre dette på halvannen time.

La meg si det med én gang: Halvannen time gikk fort. Og halvannen time var full av overraskelser. Den største overraskelsen var hans kontinuerlige jobbing gjennom det hele med å kle av Jesus og Gud deres åndelige aspekt, og hvor ofte han sa «Pinadø». En sann marxist udi det teologiske!

Mot slutten involerte han Titanics forlis og hvordan de som det ikke var plass til i livbåtene sang «Nærmere deg min Gud (på engelsk) mens skipet gikk ned. Han sang så sin oversettelse av salmen – der han byttet ut «Gud» med «venn». Så tråden var altså – som bibeloversetter til både bokmål og nynorsk – å påføre Jesus det marxistiske historiesynet i en særdeles underholdende kreativ historieskriving, der han overførte den guddommelige Jesus til det Jesus-synet Jehovas Vitner og Koranen har – nemlig, at Jesus var et stort menneske, men Gud var han ikke. Denne hjemmesydde teologien blandet med ekkoet fra oppveksten i bedehusmiljøet i indre Sogn og gitarmusikk mot slutten, gjorde det hele svært underholdende, for å si det snilt.

Vi fikk også være med til Caen, hvor han som franskfilolog hadde et opphold. Ekkoet fra hans tid på Blindern med det romantiske Frankrike-svermeriet jeg husker fra min tid på Landsgymnaset først i 60-årene, ble frembåret til gitarakkompagnement i «Plaisir d’Amour» + gjentatt i hans oversettelse i omvendt rekkefølge. Jeg, som jobbet med normannerne i flere år for å få 1000-årsjubileet for Olav den Helliges læretid og dåp i Rouen opp å stå i 2014 – det største kulturelle fransk-norske samarbeidsprosjektet noen sinne, må si det er godt gjort – ikke å ha kommet lenger enn til «Plaisir d’Amour». Men, det er jo et godt sted å oppholde seg i erindringen.

Språkhistorien ble berørt – og det på interessant vis. Han snakket mye om «snakk» (= språk), om hvor viktig det er å forholde seg til hverandre direkte – ansikt til ansikt når vi taler med hverandre. Også stemmebruk og stemmeleie kommer inn her som svært viktig, forklarte han. Meget tankevekkende etter at vi har forholdt oss til hverandre gjennom digitale hjelpemidler under Coronaen.

Hans åpne stil og tale uten manuskript inviterte til å rette opp hånden for spørsmål og kommentar, men to ganger ble jeg henvist til å stille spørsmål etter at han var ferdig med foredraget, men det ble det ikke anledning til. Derimot var det en mann som han kjente – som to ganger brøt inn og fikk tale fritt om noe helt uten relevans. I alle fall oppdaget ikke jeg noe innhold/relevans i det han sa, men derimot oppdaget jeg en liten feminist-jævel som stakk hodet opp i meg for første gang: Bibeloversetteren hadde tatt Paulus på ordet: - Kvinner skal ikke tale i forsamlingen! Basta!

Jeg hadde 3 adekvate kommentarer:

1) Det er betenkelig at samtalen lærer – elever i norsk skole er borte. Elevene skal nå sitte rundt langs veggene i klasserommet og se inn i veggen og svare skriftlig på skrevne spørsmål, mens læreren kan slappe av på kateteret og ta seg en kopp kaffe. Dialogen er død. Lomheims «Rabbi fra Galilea» ville ikke ha gotert det!

2) Flere og flere skoler har sluttet å undervise elevene i å skrive for hånd. De får rett og slett ikke lære seg en håndskrift. Jeg oppdaget det da jeg skulle undervise en intelligent 10-årsgammel jente fra Eritrea for hennes 1.communion som katolikk. Jeg fikk sjokk, og ringte den store lærer Ingebjørg der nede i Osterfjorden. Hun sa: «- Men veit du ikkje det da Dordi, at no skal dei taste!» Denne kommentaren jeg ikke fikk fremført, gikk rett inn i Lomheims omtale av det betenkelige med digitaliseringen av mennesket – og om mennesket vil overleve det – rett og slett.

3) Det tredje jeg hadde tenkt å stille spørsmål om, var: Hvorfor har NRK og også Stortinget sagt opp alle logopedene? Det går jo snart ikke lenger an å forstå hva noen av dem sier. Og siden Lomheim hadde snakket om at logopedene i NRK i hans tid, fikk ham til å legge stemmen i et annet leie, trodde jeg, og mener fremdeles at det var et adekvat spørsmål.

Jeg hadde ordnet med en CD der jeg leser diktene til Tante Borg – Ingeborg Solem, som hun har skrevet på vår gamle, kompliserte og interessante dialekt her i Surnadal. Den hadde jeg tenkt å overlevere på skikkelig vis til den store språkmann – som han ble introdusert som, og som jeg vet han er. Men han var så lei av dama der bak som prøvde seg opp med en finger et par ganger for spørsmål/kommentar, at jeg regner med han kastet CD-en i nærmeste bossbøtte på tur ut.

Jeg beklager. Men jeg kommer ikke til å lese Sylfest Lomheims bok om «Rabbien fra Gallilea». Jeg fikk nok av kreativ bibelhistorieskriving og marxistisk, hjemmestrikka «teologi» verbalt denne kvelden. Men jeg kommer til å tenke en del på Lomheims odyssé som omreisende predikant på vranga – med hans omkved – Pinadø. Ja, pinadø, kommer jeg til å grunne på det. Han burde holdt seg til språkhistorien og stemmebruk, selv om han ikke er skomaker.

Glærum, 5.oktober – 2010.

Dordi Skuggevik

(Ridder av Den franske kulturorden siden 1999.)