En av fordelene med å ha fylt 40 er at ingen lenger maser på meg om når jeg skal få barn.

Jeg opplever dog fremdeles å møte folk som synes synd på meg fordi de er sikker på at jeg dessverre lider fordi jeg ikke har greid å få barn. De er tydeligvis ute av stand til å forestille seg at noen helt frivillig kan velge bort barn. Disse menneskene klapper meg gjerne på skuldra og sier ting som ”jeg er sikker på du ville ha blitt en fantastisk mor hvis du bare hadde fått sjansen Inga.”

Slik de ser det er den eneste grunnen til å være barnløs at man enten fysisk ikke er i stand til å få barn eller at man ikke har funnet noen å lage barn med enda. Det er tydeligvis helt fullstendig ufattelig for mange at jeg bevisst har valgt å ikke få barn.

Men om ikke annet har jeg ved å bli middelaldrende sluttet å få kommentarer av typen som ”bare vent til du selv blir mor, da vil du forstå at det er umulig å være presis når man har småbarn.”

Men alderen til tross, det er bare noen dager siden sist noen fortalte meg at ”du kan umulig forstå hva ekte kjærlighet er, for du har jo ikke barn.”

Det hadde aldri ville falt meg inn å kaste meg over alle lykkelige småbarnsmødre med barnevogn for å fortelle de at deres valg er feil. At de heller burde ha valgt som meg.

Så hvorfor føler så mange et sterkt behov for å kritisere oss som har valgt et liv uten barn?

For meg har barn aldri vært et tema, det er faktisk ikke mer komplisert enn det.

Så langt tilbake som jeg kan huske sa alltid min tvillingsøster Elin og jeg at vi aldri ville ha barn. På samme måte som vi også sa at vi aldri ville begynne å røyke. De to tingene har jeg ikke forandret mening om en eneste gang. Det er ikke verre enn det.

Jeg har aldri følt at den såkalte biologiske klokken har tikket. Jeg har aldri følt det rykke i eggstokkene mine når jeg ser foreldre med babyer eller små barn.

Når det gjelder yrkesvalg bestemte jeg meg også forholdsvis tidlig, - men der har jeg i det minste forandret mening i mitt liv. Mamma har notert i ”Min aller første bok” at mitt første yrkesvalg var å bli baker. Bakeryrket var tingen for da kunne jeg spise deig og slikke visper og slikkepotter rene dagen lang. Senere kom en periode der Petter Smart var den store helten min. Jeg ville ha tenkehette slik som ham og bli oppfinner. Så kom fasen der jeg leste Tore Torells trylletriks bakerst i Mikke Mus-bladene jevnlig, fikk meg tryllesett til jul og skulle bli tryllekunstner.

Omtrent ved 13-års alderen landet jeg på at jeg skulle bli kunstner, jeg forandret aldri mening om hva jeg skulle bli etter det.

Nå er det naturlig å forandre mening om en del ting her i livet etter hvert som man blir eldre. Man får nye erfaringer og ser ting på en annen måte. Som sagt har jeg aldri ønsket meg barn, det finnes naturligvis også andre ting jeg aldri har ønsket meg her i livet, uten at det fører til mas eller press. Slik som for eksempel akvarium, - det har jeg aldri skjønt stasen med. Men folk kommer ikke bort til meg og forteller meg at livet mitt ikke har verdi fordi jeg ikke er den stolte eier av en tank fylt med gullfisk. Når det gjelder barn derimot er det tydeligvis helt greit å si slikt om livet mitt.

Jeg kjenner flere som bevisst har valgt å få barn etter å ha vært i et forhold i kun noen få måneder. Jeg tror disse har opplevd langt mindre kritikk i forhold til sitt valg enn det jeg har fått for mitt de siste 20 årene.

Noen mennesker måler andres vellykkethet etter en målestokk som ser ut til å inneholde faktorer som status, inntekt, hus, bil, hytte, båt, pene og veloppdragne barn. Et perfekt familieliv med andre ord.

Jeg innser at skalaen neppe går langt nok ned for slike som meg.

Jeg som i en alder av 40 enda aldri har eid en egen bil. Som har en høyst variabel og ustabil inntekt. Som ikke har råd til årlige sydenturer. Som når jeg snakker om hytta mener foreldrene mine sin hytte. Dit drar jeg i tillegg ofte sammen mine egne foreldre, til tross for at jeg selv er middeladrende. I tillegg bor jeg alene sammen med kun en katt.

Jeg havner nok på minusdelen av en slik skala.

For min egen del oppfatter jeg ikke livet mitt slik.

I mine øyne er jeg heldig fordi jeg har den perfekte jobben for meg. Jeg kunne ikke ha tenkt meg å ha byttet kunstnerjobben med noe annet uansett hvor mye penger jeg hadde blitt tilbudt. Penger og status har aldri vært så viktig for meg. Jeg har aldri følt det som en menneskerett å dra på årlige ferier, ha råd til egen bil, å jevnlig dra på kafe eller spise middag ute.

Jeg har et hus, det er riktignok lite og hagen er noe igjengrodd, men det er mitt. Og jeg har et fantastisk flott atelier på Dalalåven.

Og hvem trenger vel å ha råd til å gå på helsestudio når man er avhengig av sykkel og spark for å komme seg over alt?

I tillegg er det nok langt lettere å skaffe seg kattevakt for en uke enn barnevakt for samme tidsperiode. En stor fordel når jeg må pakke med meg maleri og reise for å ha utstillinger rundt omkring.

Og når det gjelder dette med at jeg aldri vil forstå hva kjærlighet er fordi jeg ikke har barn. Vel, der må jeg bare si meg uenig. Jeg har opplevd både stor kjærlighet og stor sorg. Kjærlighet i alle sine former er også et stadig tilbakevendende tema i kunsten min, hadde jeg aldri opplevd det hadde jeg i hvert fall ikke vært i stand til å male det.

Hvis du er en av de som føler behovet for å høylytt fortelle andre at livet først får verdi når man har fått barn, - tenk deg om før du sprer budskapet ditt. Husk at vi som har valgt annerledes også har tatt et valg. Jeg kan garantere deg at jeg hadde vært langt mindre lykkelig om jeg hadde valgt som deg, vi er alle forskjellige, og det som passer for deg passer ikke nødvendigvis for meg.