Eg såg debatten på fjernsyn i går om foreldrepermisjon, og eg tenkte for meg sjølv: Kven talar for det vesle menneskebarnet? Menneskebarnet som kjem til verda og frå første stund søkjer mors bryst. Der finn det mat og omsorg. Og heile moras kropp og sinn er retta mot dette eine; å ta seg av det nyfødde, hjelpelause menneskebarnet. Det krev mykje. Mors kropp har bore barnet fram, og den skal no gi barnet mat og verne om det så barnet har det godt. På fødestova får dei ikkje vera særleg lenge. Storsamfunnet vil ikkje stille opp med kjærlege hender og godt stell for fødekvinna og den vesle. Det er ei skam, og ein dårleg start på både morslivet og spedbarnslivet. Mor reiser heim med barnet, og far er full av kjærleik til dei begge. Han er viktig og har mykje å gi. Kvinna hans og spedbarnet treng både praktisk hjelp og mykje omsorg. Det er ein heil jobb å vera nybakt mor, og det er ei stor lykke. Dei første seks vekene er heilage. Dei

som før var eitt, skal no finne ut av det som to, og det krev sitt. Mor skal bli kjent med barnet ho har bore fram, og ho skal hjelpe det å finne seg til rette i tilværet. Det kan bli både vakenetter og såre brystvorter. Mor treng støtte og kjærleik.

Etter kvart veks barnet til. Det rettar blikket ut mot verda, og det smiler til både mor og far. Mors kropp begynner å koma «på plass» igjen, og litt om senn blir dei gode rutinane innarbeidd. Barnet veit at det er trygt utanfor mors liv, og mor blir trygg på at ho kan ta seg av den vesle. Far er der, men han har ikkje vore gjennom eit svangerskap, og kroppen hans har ikkje dei same usynlege banda til spedbarnet. Dei kjærleiksbandabanda er sterke og viktige. Dei er garantien for at barnet har det godt. Så går månadene. Endeleg er mor heilt trygg; ho veit at barnet klarer seg. Amminga krev sitt, men om ho ikkje lykkast heilt finst det morsmjølkerstatningar. No kan ho bruke tid på å gle seg over å sjå korleis barnet utviklar seg. Det går i ein rasande fart. Frå å ikkje kunne halde hovudet sitt sjølv kan det snart snu seg rundt på golvet, og det begynner å krabbe. Den lange ferda bort frå mor og ut i verda har begynt. Far gler seg også over det som skjer, og han er glad for at mor ikkje er så sliten lenger. Men er tida inne for å skilje mor og barn? Kor lang tid tar det før mor er klar for å vera borte frå barnet sitt fleire timar i strekk? Og ikkje minst: Når er den vesle klar for å vera borte frå mor fleire timar i strekk? Det er vel dette striden står om. Det vil seie: Ingen spør menneskebarnet. Det blir for komplisert. Likestilling og karriere bestemmer.

Far blir viktigare for barnet etter som månadene går. Han har ikkje levd i symbiose med barnet, og kan ikkje amme det, men han kan stelle det, og han kan, når barnet er klar for det, kaste det høgt til vers og fange det med trygge armar. Men framleis er mors stemme og mors ansikt ekstra kjær for den vesle, og for lang tid utan kan kjennast utrygt. Eit barn på åtte-ti månader har ikkje behov for møte storsamfunnet. Det held med dei nærmaste; mor, far søsken og andre som det kjenner. Barnet begynner å sanse at det er ein eigen person, og ikkje lenger berre ein del av verda. Det kan plutseleg bli engsteleg, og til og med vise aggresjon. Vi har omgrepet «åttemånaders angst». For mor er dette ei tid med ei ny innsikt: kroppen har blitt stum, men barnet finst. For både barn og mor kan dette vera kjensleladde prosessar.

Så når er det riktig at mor skal ut av «babybobla»? Vi har eit samfunn som legg opp til at dette skal skje tidleg, gjerne før barnet fyller eit år. Eg saknar fokus på kva som er bra for barnet i den alderen, framfor kva som gagnar vaksenverda og karriere. Det finst vel ingen fasitsvar, men debatten i går gløymde det vesle menneskebarnet.

Anne Britt Malvik