Har vi kommet dit at lærerne som enkeltpersoner må finansiere dagens fagtilbud?

Kunne du tenkt deg å jobbe en 10-timersvakt, men få betalt kun for åtte av timene? Du går ikke ned i lønn, altså! Det er bare at du jobber to timer mer enn før. Det må da være en grei deal, eller? Da får vi til å dekke alle behovene til bedriften uten å bruke så mye penger. Hvis det er greit for deg, da?

Hvis dette ikke føles greit for deg, så håper jeg at du blir med meg på tankereisen videre.

Som lektor i en videregående skole i distriktet ønsker jeg at elevene skal ha mulighet til å velge å bo hjemme i perioden 16-19 år. Det innebærer at skolen må kunne tilby de fagene som kreves for å bli tatt opp på høyere utdanning, eller at vi har de yrkeslinjene som trengs for å dekke behovene for lærlinger og arbeidsplasser i bygda. Vi ønsker å kunne tilby det elevene og lokalsamfunnet trenger. Vi ønsker å ivareta skolen vår. Uten de tilbudene elevene ønsker, vil det på sikt bli få elever som søker, og dermed ingen skole å drifte. Et tap for lokalmiljøet. Ungdommene tvinges hjemmefra.

Rent økonomisk er skole i distriktene dårlig business. Klassene er små, men utgiftene er like store som ved store klasser. Klassen trenger en tilstedeværende lærer, uansett elevtall. Læreren må lønnes. Likevel beregnes skolens tildelte støtte ut fra elevtall i stedet for lærerbehov, og distriktsskolene sliter med å lønne lærere. Stillinger må kuttes. Hvordan skal vi ha mulighet til å opprettholde det som i dag er et attraktivt fagtilbud? Hvordan skal populære fag som biologi og idrett kunne bestå?

En mulig løsning som noen av oss har fått fremlagt her på Surnadal vgs er at vi kan jobbe mer for samme lønn. Forslaget jeg fikk var helt konkret at ett av mine undervisningsfag, som utgjør fem skoletimer i uka, skulle gå som normalt, men at jeg skulle få betalt for bare tre av timene. Fagtilbudet reddes, hurra! De to resterende timene blir da «åpne» i min stillingsplan, og gir dermed rom for at jeg – uten at det koster skolen mer – kan undervise en klasse til i et helt annet fag. Jeg må innrømme at jeg vurderte det. Vi redder jo skolen! Men på min regning? Det blir ikke riktig. Et desperat forslag fra en ledelse i en umulig situasjon. Det stilles urimelige krav fra høyere instanser. Øverst sitter politikerne, med sine mange krav og forventninger til skolen, men uten å gi skolene og lærerne mulighet til å kunne innfri. Alle skoler sliter, men distriktsskolene står rett og slett i fare for å bli utryddet.

Hvert statsbudsjett disponerer for lite til utdanning (og helse, men det tar vi ikke nå), og attpåtil er lærerne lønnstapere i forhandlinger år etter år. Utdanningssektoren trampes på fra flere hold, til tross for alle lovord om hvor viktige vi er. Vi er ikke bare viktige for utdanning, men også for barn og ungdommers psykiske helse – det er mange tydelige på, og særlig når vi streiker. Vi ønsker aldri å streike, men noe signal må da sendes oppover i systemet. For pengene kommer til kort. Kuttene blir stadig flere. Staten ser seg ikke råd til å bruke de ressursene som faktisk kreves for å drive våre tjenester på en god måte.

Det koster å investere i gode tjenester, men det koster også å ikke gjøre det. Uten å bruke regneark vil jeg tro at utgiftene som går med på å drive brannslukking etter at skadene har skjedd, kan være minst like store som å investere i forebygging. Utdanning (og helse) får stadig lavere økonomisk prioritet, for vi er jo tilsynelatende rene utgiftsposter. Vi skaper ikke målbare verdier. Viktigheten av oss blir ikke synlig før vi en dag ikke er funksjonelle lenger. Ja, det koster å drive skole, og særlig i distriktet, men hva blir prisen hvis vi ikke investerer? Hvilke ringvirkninger vil det få i lokalsamfunnet?

Jeg håper at du, kjære sambygding, forelder eller elev, ser hvilken vei dette er i ferd med å ta. Skolen og lærerne pålegges urimelige krav, og det medfører at tilbud og etter hvert skoler forsvinner, og lokalsamfunnet må betale prisen. Jeg elsker arbeidsplassen min, jeg elsker bygda mi, og jeg føler på en trang til å kjempe. Jeg håper flere vil stå ved min side, for vi må stå sammen for å kunne påvirke politikerne framover. Kjemp for skolen. Kjemp for bygda. Kjemp for framtida!

Maren Svanem

med støtte fra kolleger ved Surnadal vgs og Utdanningsforbundet