Kryptovaluta er tenkt å følge de samme prinsippene som gull med å gi en stabil valuta uten inflasjon. Stabil er den langt ifra å være. Måten dette gjøres på er å sette en begrensning på hvor mange bitcoin som kan utvinnes, på samme måten som det finnes en begrenset mengde gull. Antall bitcoin som kan utvinnes hvert enkelt år er bestemt på forhånd, og antallet som utvinnes halveres hvert fjerde år. Det vil ikke finnes flere enn 21millioner bitcoins, og det vil skje først i 2140.

Hvorfor er det så energikrevende? Hvordan kan noe som en i 2009 brukte minutter på å utvinne på gutterommet, i 2021 kreve noe som tilsvarte 13 års strømforbruk for en bolig og må utvinnes i fabrikker? Noe forenklet er mining en gjettelek, hvor den som først gjetter riktig tall får en bitcoin. Ettersom antall bitcoin som kan utvinnes er gitt, og en runde gjetting i snitt skal ta 10 minutter, vil vanskelighetsgraden tilpasses og øke dess flere som tipper. Dess flere som tipper, dess mer komplisert oppgave og mer strøm kreves. Kostnaden for å kjøpe lodd i gjetteleken er strøm, og dess høyere verdi det er for en bitcoin, dess flere lodd og mer strøm kan du forbruke uten å gå med tap. Hvis verdien av en bitcoin er 220.000kr, som i dag, kan det lønne seg å forbruke strøm for opptil 220.000kr for å utvinne en bitcoin. Hvis bitcoin, som i 2021, har en verdi på 500.000kr, vil det lønne seg å forbruke strøm for opptil 500.000kr. Det er utvinningskostnaden som balanserer tilbud og etterspørsel, og dess flere som ønsker å utvinne en høyt verdsatt bitcoin, dess flere lodd, mer strøm og høyere kostnad må til. Årsaken til at en i 2009 kunne utvinne en bitcoin på minutter, var at lav etterspørsel etter lodd ble møtt med en enkle gjettelek.

I tillegg til å være energikrevende, bidrar aktiviteten til enorme mengder avfall. For å kunne gjette effektivt, bytters komponentene jevnlig til noe nytt og bedre. Denne effektiviseringen bidrar ikke til å redusere strømforbruket, ettersom enhver besparelse blir tatt ut i å tippe enda mer og igjen øke strømforbruket. Samtidig med effektiviseringen reagerer systemet med å øke vanskelighetsgraden ettersom antall bitcoin som kan vinnes er forhåndsbestemt.

For å sette dette i perspektiv, så bruker denne gjetteleken syv ganger Googles globale virksomhet i strøm. Det brukes mer enn det totale strømforbruket til Norge. Det gjetteleken gir tilbake til kryptovalutaen er at mange tippere gir en desentral struktur, hvor den ene vinneren i gjetteleken får æren av å verifisere og bokføre en ny blokkjede. Det tunge systemet gir også sikkerhet, ettersom det kan være mer lønnsomt å utvinne bitcoin enn å bruke energi på å hacke systemet. I det siste har vi også sett at flere av de største kryptobørsene går konkurs, og markedet er preget av useriøse aktører og kriminelle. Det finnes kryptovaluta og teknologi hvor energiproblemet er fjernet og mining eliminert, men den vil ikke være desentral. Det spørs også om bitcoin har så stor verdi at den er "too big to fail" når bedre alternativer er på plass. Med en verdi på 4.000 milliarder, er det ikke bare å bytte over til en bedre og mer energieffektiv kryptovaluta uten at noen går på enorme tap.

Saken fra Alvdal begynner å bli godt kjent for mange. Jula 2017 lovet investorer gull og grønne skoger. I dette tilfellet var julegaven 1 milliard i investeringer, 65 nye arbeidsplasser og et datasenter som skulle bidra til kunstig intelligens og vitenskapelig forskning. Det endte med flere entreprenører og en kommune som ikke fikk betalt for jobben de utførte. Det kommunen fikk tilbake var noen konteinere som forbruker store mengder strøm for å delta i en gjettelek. I Åsen er det stor skepsis til etablering av et datasenter som ble presentert som digitale skytjenester, eller «cloud mining services» som det også heter. Noen av kontainerne i Åsen er flyttet til Rindal, og kanskje blir det flere etter at Levanger kommune i desember sa nei til dispensasjon for nytt areal. Kryptomining er også etablert i Sunndal, uten at det er informeres om hvem disse utenlandske aktørene er. Lengre nord i Sortland og Vesterålen føres en rettslig kamp for å hindre nyetablering og å få avviklet eksisterende kryptoanlegg, et anlegg som kommer til å bruke 40% av kommunens strøm og være til hinder for næringsutvikling i regionen. I tillegg blir naboer «gale, forbannet og fortvilt» over støy.

Styret i Norsk Datasenter Industri sier at "kryptoutvinning har ingenting med datasenterindustrien å gjøre". De beskriver kryptominerne som aktører som enkelt flytter på seg, lokaliserer seg i kontainere og gamle industribygninger der strømmen er billigst. De har svært få ansatte og bidrar minimalt til lokalsamfunnene. Dette i motsetning til datasenterindustrien, som holder til i bygninger og fjellanlegg med svært høy sikkerhet, og skaper mange arbeidsplasser for lokalt næringsliv.

Ifølge Svorka ønsker Leiragården AS å etablere datasentret i Surnadal med behov for 45millioner KWh strøm. Datasentret består av kontainere, og foreløpig ukjente eiere. Hvis tyske Leib IT har de samme ambisjonene i Røtet, betyr det at strømforbruket i Svorka sitt område, med Surnadal, Rindal og Halsa, vil øke med over 50%. Dette tilsvarer strømforbruket til 5.000 hjem. Det er nesten like mye strøm som de 8 vindmøllene på Haramsøya vil produsere. Statnett advarer oss med at Midt-Norge vil mangle strøm i boliger og bedrifter om få år, og at økende energiunderskudd vil gi «…svært høye prisnivåer». De skriver også at myndighetene bør utrede forbruksaktørenes sterke rett til tilknytning til strømnettet, og på et tidspunkt si nei til ny industri. Det er ikke nok strøm til alle. Når så mye strøm skal brukes til datasentre, og vi vet at mangel på strøm kommer til å påføre naturen store inngrep og hindre næringsutvikling i regionen, er det viktig at den strømmen vi forbruker går til noe samfunnsnyttig. Det er behov for et klart skille mellom datasentre for kryptomining og de som tilbyr tjenester som samfunnet har nytte av. Skal Svorkas område øke strømforbruket med 50%, så må vi være sikre på at dette ikke går til kråka. Grønn norsk balansekraft er en begrenset ressurs. I det grønne skifte er balansekraft en underkommunisert mangelvare. Med krig og en stram energisituasjon i Europa er vinteren mer kritisk enn noen gang. Energi må brukes til å varme våre hjem og utvikle framtidens industri, ikke fyre for kråka.

Vanligvis når det utføres aktiviteter med negative eksternaliteter så innføres det avgifter eller forbud. Staten gir både insentiver og påfører avgifter for at boliger og næringsliv skal være energieffektive. Hvis vi innfører en kraftig avgift på strøm forbruk til kryptomining, vil det bli dyrere å tippe et tall, minerne vil reagere med å tippe mindre og systemet vil gjøre tippeleken enklere for at tilbud og etterspørsel igjen skal møtes. En kraftig avgift ville med andre ord redusert strømforbruket betydelig, mens antall bitcoin utvunnet vil forblitt akkurat det samme. Utfordringen er at kryptomining ikke vil vært konkurransedyktig i Norge med en slik avgift, men i det store så er ikke det så farlig.

Folk skal selvsagt få bruke pengene sine til det de selv ønsker, om det så er å investere i aksjer, kryptovaluta eller Pokémonkort. Men når vi ser den enorme energisløsingen som skjer i denne gjetteleken, som kryptomining er, så må noen ta politiske grep.

Når politikere og kommuner ønsker at denne aktiviteten etableres, er det som å ønske hodelus velkommen til bygda. Sløseriet gir oss ingen verdi, der den hopper fra kommune til kommune med sine kontainere, alt etter hvor det er rimeligst strøm. Bare for å billigst mulig kunne delta i en gjettelek med mål om å vinne en bitcoin.

Ole Joar Bruset / Surnadal Høyre