Skattepolitikken gjør det mindre lønnsomt med lokalt eierskap. I sum får vi en sentralisering av makt og eierskap på bekostning av distriktene. Det er langs kysten vi opplever størst vekst og mangel på arbeidskraft, og da kan vi ikke ha en politikk som frarøver kysten ressurser. Vi må gjøre kysten attraktiv.

Maktfordeling

Fylket utfører viktige oppgaver for kommunene. Politisk er det en kamp om fylkene skal bestå eller ikke. På den ene siden er de som mener at fylket er viktig for å kunne beholde små selvstendige kommuner, mens på den andre siden er de som heller vil ha robuste kommuner som selv kan ta ansvar for egen forvaltning og tjenester som videregående og tannlege. Begge har som mål at makt skal flyttes nærmere innbyggerne, men på hver sin borgerlige måte.

Venstresiden har historisk og ideologisk ønsket mer statlig makt og detaljstyring. I Stoltenberg-regjeringen kjempet Senterpartiet for sammenslåing og styrking av fylkene for å hindre behovet for framtidige kommunesammenslåinger. Denne kampen tapte Åslaug Haga, men fylkene fikk overta ansvaret for fylkesveiene og fergene som plaster på såret. Når regjeringen underfinansierer fylket, undergraves Senterpartiets ideologi, og vi får fylker med svekket makt.

Mangel på fagarbeidere

Kommunene står i en bemanningskrise innen helse og omsorg. Med økt andel eldre og færre yrkesaktive kommer denne krisen til å bli enda større. Helsepersonellkommisjonen kom i år med en anbefaling der helsefagarbeidere kan få en viktigere rolle i årene som kommer, ved at de må avlaste sykepleiere som bør få mer ansvar enn i dag. Helsearbeiderfaget VG2 i Surnadal trues med å ikke bli startet opp, med mindre kommunen selv medfinansierer tilbudet. Reglene sier at hvis det er 6 søkere med ungdomsrett, så skal tilbudet starte. I Surnadal har vi 8 søkere, men 5 av disse mangler ungdomsrett. Dette kan være søkere, som i likhet med de yngste, ikke har muligheten til å flytte ut av bygda. Etablerte småbarnsforeldre har i liten grad muligheten til å pendle, og erfaringer tilsier at dette langt fra er en optimal løsning.

Skolen er også i en situasjon hvor flere søkere har minoritetsbakgrunn. Godt integreringsarbeid er å legge til rette for fagutdanning, slik at disse får en etterspurt utdannelse og blir en ressurs for lokalsamfunnet.

Det er fylkets oppgave å utdanne helsefagarbeidere, men nå må kommunen selv ta økonomisk ansvar for fylkets oppgave. Med dette viser fylkeskommunen at de ikke har ressurser til å henge med på behovene i fylket, og kommunene må selv finne løsninger for å utdanne fagarbeidere.

Surnadal har som mange andre i fylket et næringsliv som skriker etter arbeidskraft. Gjennom tett samarbeid mellom skole og lokale bedrifter utdannes framtidens fagarbeidere og grunnlaget for industriutvikling. Dette er grasrota for regjeringens visjon om 50 % økte eksportinntekter. Å underfinansiere skolene i eksportfylket Møre og Romsdal lover ikke godt for visjonene.

“Fool me once, shame on you. Fool me twice, shame on me”

Velmente løfter om grønne og billige ferger har blitt en økonomisk belastning for kystfylkene. Under forrige regjering anmodet stortinget fylkene til å investere i el-ferger, uten at de samtidig skaffet tilstrekkelig med finansiering. Under dagens regjering er det lovet gratis ferger på flere strekninger, men igjen mangler det penger. Grandiose valgløfter gjør at det må kuttes i skolene, busstilbud, vedlikehold av fylkesveier og fergeavganger. Fylket bør ha økonomisk handlingsrom og makt til å selv

kunne velge mellom prisnivå på fergebillettene og antall avganger. Nå står fylket i en situasjon med lovnader fra regjeringen, uten finansiering og med ansvaret for å levere på lovnadene. For de fleste er det viktigere at ferga går, enn at den er gratis og står.

Inntektsforfordeling

Nytt forslag til inntektsfordeling, som konsekvens av flere fylker etter reverseringsiveren, flytter hundrevis av millioner fra kystfylkene til Oslo, Akershus og Innlandet. Bare Møre og Romsdal taper alene nesten 200 millioner. Ser vi på den geografiske fordelingen innad i regjeringen, står ikke kystfylkene særlig sterkt. Politikere på Østlandet argumenterer med at de har kommet dårlig ut tidligere, og dette utjevner en gammel skjevhet. Det kan bli en tøff politisk kamp for at Møre og Romsdal ikke skal bli den store taperen.

I tillegg har regjeringen lagt til grunn en altfor lav kostnadsvekst i statsbudsjettet. Dette var klart tidlig i budsjettprosessen og har ført til underfinansiering av både kommuner og fylket. Regjeringen burde ryddet opp i dette da budsjettet ble vedtatt, men i stedet må kommuner og fylker leve i usikkerhet fram til revidert statsbudsjett. Solberg-regjeringen løste dette med en tilleggsproposisjon til budsjettet som sikret nødvendig finansiering under korona. Den økonomiske usikkerheten skaper unødig uro for både ansatte i skolen og pendlere som er avhengig av at ferga går. Samferdsel- og utviklingsprosjekt som Todalsfjordsprosjektet vil også lide under en fylkeskommune som nedprioriteres.

Under Næringslivsdagen til Sparebank1 Nordmøre ble det av flere økonomer påpekt at det er langs kysten vi i dag har størst vekst og mangel på arbeidskraft. Norge er tjent med at de områdene som har størst mulighet til å utvikle seg og skape verdier får de nødvendige ressursene. Vi må gjøre det attraktivt å flytte dit verdiene skapes. Det er feil å strupe en vekstkraft som tjener AS Norge godt.

Eierskap og investeringskapital flyttes fra kysten

Økt skattlegging tar beslag i privat investeringskapital langs kysten. Alle er enige om at en form for grunnrente er både rett og rimelig betaling for å benytte seg av fellesskapets ressurser, men når disse pengene deles ut igjen, så er kysten langt ifra vinneren. Når lønnsomheten reduseres som følge av økt grunnrente, vil også auksjonsverdien av produksjonstillatelser gå ned. Etter økt grunnrenteskatt ble auksjonsverdien 4 milliarder lavere enn det som var forventet. Dette er penger som blant annet skulle kommet havbrukskommunene til gode gjennom havbruksfondet.

Kysten taper både private investeringskapital og havbruksfond, mens skatten som tas inn går dit det bor flest folk. I tillegg kan redusert lønnsomhet langs kysten gjøre at investeringer flyttes ut av landet.

Med stor økning av både formue og utbytteskatten, velger regjering en skattemodell som gir store fordeler for utenlandske eiere som ikke rammes av disse skattene. Det er skattemessig mer lønnsomt å være utenlandsk eier av en norsk bedrift, enn å være den lokale gründeren som aktivt bidrar til utvikling i nærmiljøet og i større grad investerer overskuddet lokalt. Venstresiden argumenterer med at de vil skattlegge formuer kraftig for å flytte makt til staten, men resultatet er at vi får flere utenlandske eiere i Norge. Makt flyttes fra distriktene og lokalt næringsliv, til staten og utenlandske eiere uten lokal forankring.

Historisk har Senterpartiet vært motstander av at for mye makt sentraliseres. De har sett verdien av fylkeskommunen og lokalt eierskap for å flytte makt utover «landet vi er så glade i». Dette i motsetning til venstresiden som skal både ta og flå de rike. Eller SVs nye leder Kirsti Bergstø, fra regjeringens støtteparti, som ber Kjell Inge Røkke om å «ryk og reise», når han gjør grep for at Aker skal få konkurrere på akkurat de samme skattemessige vilkårene som utenlandske konkurrenter får fra regjeringen.

Regjeringen bidrar til en stor forflytning av både kapital og makt på bekostning av kystfylkene. Det er bakstreversk overfor en landsdel som står for mye av landets eksportinntekter. Risikoen er tapt verdiskapning som landet som helhet kommer til å tape på.

Av Ole Joar Bruset, Surnadal Høyre