Som fersk politiker kan man jo fundere på hva det er man har rukket å gjøre for å få slik oppmerksomhet, men i kommunereformen i Halsa går det fort i svingene.

At innbyggerne må trå til for å rette de groveste feilene i den viktigste saken i Halsas historie, sier vel

det meste.

For det er rom for forbedringer når det må en underskriftskampanje til for å korrigere en utgått folkeavstemning, eller at innbyggerne selv må arrangere folkemøte, eller at ordføreren innfører et tredje alternativ på stemmeseddelen og krever at saken ikke skal behandles igjen, noen gang.

Da er det godt at lille Halsa har:

· engasjerte naboer som går dør til dør og samler 419 underskrifter på en uke.

· en Fylkesmann som forteller kommunestyret at det ikke kan legge føringer for framtidige kommunestyremøter.

· en kommuneekspert som for egen regning tar turen for å fortelle at alle som mister rådhuset sitt opplever tilbakegang og fraflytting. Svartmaling? Tja. Tendensiøst? Nei.

· et Storting som følger Frivillighetsvedtaket av 1995 og sier at tvang er uaktuelt.

· og ikke minst en ordfører som er voksen nok til å gå mot sitt eget forslag og vedtak, og åpner for å behandle sammenslåingen én gang til, hvis det blir flertall for Halsa i folkeavstemningen.

For det viktigste en liten kommune har, er en ordfører som sammen med sine ansatte skaper trivsel, overskudd og engasjement! Og det har vi i lille Halsa!

Einar Vaagland, politiker og medlem i lille Halsa Underskriftskampanje

Einar Vaagland.