Vannkrafta har vært en stor konkurransefordel for landet vårt. Tidlig på 1900-tallet, sikret nasjonale strateger at strømmen ble forvaltet og brukt i Norge. Med kraft og industri bygde vi landet. Før vi fant olje. Det kan vi fortsette med etter oljealderen. Om vi greier å mobilisere politisk vilje før Norge skusler bort den naturgitte fordelen som strøm til lavere pris enn landene vi konkurrerer med har gitt oss. Slik vi nå er i ferd med å gjøre.

De neste tiårene skal vi elektrifisere samfunnet og bygge nye næringer til erstatning for oljeindustrien. Som batterifabrikker, hydrogenproduksjon og ny prosessindustri. Dette vil kreve enorme mengder strøm. I dag produserer Norge om lag 150 TWh (150 milliarder kWh) i et normalår. I følge Prosess21, strategisamarbeidet for norsk prosessindustri, må Norge fram mot 2050 skaffe fram 65 TWh mer strøm for å sikre bærekraftige betingelser for denne utviklingen. Over 40 prosent mer strøm enn Norge produserer i dag. I løpet av 30 år.

Heldigvis har Norge fortsatt store naturressurser som kan utnyttes til kraftproduksjon. Vi kan oppgradere vannkrafta. Vi kan frigjøre strøm gjennom energieffektivisering. Arnstad-utvalget anslo 40 TWh innen 2040. Solenergi kan gi betydelig strømproduksjon. Institutt for energiteknologi har anslått potensialet til 50 TWh. Størst potensiale har havvind. Så kan vi bruke vannkrafta som nasjonal ballansekraft når det er vindstille.

Da kan vi ikke gjøre denne krafta ensidig tilgjengelig for resten av Europa, der strømmen er betydelig dyrere, og samtidig importere skyhøye kraftpriser tilbake. Med en slik politikk, vil norsk industri få stadig vanskeligere kår hver gang de skal forhandle nye kraftkontrakter. Til slutt vil industrien tvinges til å legge ned eller flagge ut. Å ta tilbake kontroll over krafteksporten og strømprisene, er derfor det viktigste grepet vi kan ta for å styrke norske industribedrifter.

Strømkablene til utenlandet skal ha tjent Norge vel. Gitt oss forsyningssikkerhet i tørrår og mulighet til å eksportere kraftoverskudd i regnfulle år. Men – allerede da Skagerak 3-kabelen til Danmark ble tatt i bruk i 1993, fikk Norge full forsyningssikkerhet, med mulighet for å utveksle 40 TWh med utlandet. Vi har aldri nettoimportert mer enn 10 TWh (2010). Likevel fortsatte vi å bygge nye kabler. I 2008 fikk vi NordNed-kabelen til Nederland. I 2014 Skagerak 4 til Danmark. I 2021 ble så NordLink-kabelen til Tyskland og NorthSeaLink-kabelen til England satt i drift. Med dette, ble overføringskapasiteten for strøm til og fra Norge økt til over 75 TWh – halvparten av vår normale strømproduksjon.

Dette er selvsagt ikke nødvendig for norsk forsyningssikkerhet. Men – det legger til rette for eksport av norsk strøm til europeiske land med betydelig høyere strømpris. Og – fordi den norske kraftomsetningen som følge av energiloven av 1991 er markedsbasert, bestemmes strømprisene av auksjonene på NordPools kraftbørs, altså av hvor mye kjøperne er villige til å betale. Slik importerer Norge høyere strømpriser som følge av strømeksporten. Som ble skyhøye som følge av en feilslått energipolitikk i EU og Storbritannia. Den tragiske krigen i Ukraina forsterket problemene. Ingen tror vel at energibehovet og strømprisen i Europa vil gå ned med det første.

Midt- og Nord-Norge går foreløpig klar av denne sør-norske kraftpriskrisa. Fordi kapasiteten for overføring av strøm fra nord til sør er for dårlig. Disse landsdelene er rett og slett ikke koblet på systemene for eksport av strøm til europeiske høyprismarkeder. I nord er strømprisen fortsatt normal. Kraftmagasinene renner sågar over. Slik demonstreres med all tydelighet konsekvensene av de nye eksportkablene som ble satt i drift i fjor.

Denne hodeløse kraftpolitikken har utrolig nok satt strømprisfordelen vår i spill. Derfor må regjeringen trå til med strømstøtte i Sør-Norge. Krisetiltak for halve landet. Mens kraftselskapene renner over av penger.

Nå må dagens regjering og Storting rydde opp. Ta tilbake kontrollen over flyten av strøm i utenlandskablene. Sørge for at vi kun eksporterer overskuddskraft. Uten å importere utenlandske kraftpriser. Før det er for sent.

Hurdalsplattformen forplikter regjeringen til å sikre tilstrekkelig tilgang på fornybar kraft til ny og eksisterende industri på fastlandet. At norsk kraftoverskudd skal bidra til økt verdiskaping og sysselsetting i norsk industri. At fornybar kraft skal være et konkurransefortrinn for industrien. Og at ren norsk kraft, til lavere pris enn i konkurrentlandene, skal gjøre det attraktivt å etablere ny kraftforedlende industri i hele Norge. Dette burde være klare føringer til regjeringens Energikommisjon.

Det er på høy tid å skru hodet på igjen og hamre ut en ny kraftpolitikk. Som del av en nasjonal strategi for å bygge og ruste Norge. En politikk som hegner om norsk, fornybar energi, og sikrer tilgangen på rein kraft til lavere pris enn i landene vi konkurrere med. Vår historiske konkurransefordel. Arvesølvet vårt. Til husstander, næringsliv og norsk industri.

Ståle Refstie

Ordfører for Arbeiderpartiet i industrikommunen Sunndal og medlem av Alternativ energikommisjon.

Dette innlegget ble først publisert i Dagbladet.