Når kveldens æresgjester samles i foajeen før filmpremieren, er det en viss spenning som ligger i lufta. Forsvarsforeninga, som hvert år er i kontakt med niendeklassene ved Surnadal Ungdomsskole gjennom sitt engasjement for krigsminnesamlinga ved Surnadal museum, merker at interessen for det som skjedde under og rundt andre verdenskrig er økende, spesielt blant de unge. Og at det lages en spillefilm om de kritiske døgna rundt invasjonen av Norge i 1940, er ikke medlemmene i tvil om at er viktig.

– Vi kjenner jo mye av historien bak filmen, men vi er spente, forklarer leder Olav Jostein Holten.

– Dette omfatter jo noen av de viktigste dagene i norsk historie. Handlingene fra de dagene har vært avgjørende for at vi sitter her i dag, og selv om det er skrevet utallige bøker om temaet, blir det spennende å se det som film, legger nestleder Lars Indreiten til.

Handlingene det siktes til, og som er utgangspunktet for filmen, er kongefamiliens håndtering av dagene rundt invasjonen av Norge i 1940. I en situasjon der regjeringen i det lengste trodde på muligheten av å gå i forhandlinger med den tyske invasjonsmakten, var det til slutt kong Haakon som satte ord på den norske motstanden med sitt rungende nei til de tyske forhandlerne. Karene fra forsvarsforeninga er soleklare på viktigheten av dette standpunktet.

– Hååkon sto som en påle og sviktet ikke!

– Regjeringen nølte, men Kongen sto fast.

– I tillegg var det uenighet mellom far og sønn i kongefamilien om hva som var rett også.

– Og det må ha vært et uforståelig press han var under. Han måtte ta denne avgjørelsen på stående fot, og vel vitende om at hans egen bror allerede hadde gitt opp i Danmark. Han visste dessuten at dette var et nei som ville koste menneskeliv, men ettertida skal være glad for at han tok det standpunktet.

– Kongen berget regjeringa med den avgjørelsen!

Så spekuleres det i hvilke reaksjoner den sittende regjeringa skulle ventet seg etter krigen, og hvorvidt de ikke slapp litt billig unna sin egen feighet.

Det er tydelig at det er mye kunnskap lagret mellom de tre representantene fra forsvarsforeninga. Refleksjoner og fakta skyter som mitraljøser over bordet, og engasjementet er dypt og ektefølt.

– Nå er det viktig å huske at den danske kongen kanskje var i en litt annen situasjon også. Propagandaapparatet som hadde vært i sving allerede før andre verdenskrig hadde gjort en fenomenal jobb med å legge grunnlaget for det som senere skjedde. Det er mange som i ettertid har lært mye av den jobben der, for det var helt oppskriftsmessig, reflekterer Jonas Nørbech og høster anerkjennende nikk rundt bordet. For ingen er i tvil om at filmen fortsatt er aktuell.

– Det er bare å se på hva som skjer rundt oss i verden nå, sier Nørbech.

Så toger publikum inn til premiere. I drøyt to timer trollbindes man av en tett, intens og direkte film som ikke holder tilbake på noe. Menneskene som står i konflikten bringes ikke bare til live på skjermen, de kommer nært på. Man føler de dilemma og personlige konfliktene som vanskeliggjorde alle avgjørelsene tatt i disse dagene, og selv om utfallet er velkjent stoff, er det aldri kjedelig eller forutsigbart.  Hele benken med æresgjester sitter musestille gjennom filmen og når lyset til slutt kommer på igjen, er det som om et sukk går gjennom salen. På vei ut er dommen entydig: Filmskaperne har lykkes!

– Ja, dette var sterke saker. Og det var slik det foregikk. Selvsagt har man tatt noen kunstneriske friheter, men det må være lov. Filmen er viktig, for den lærer oss at frihet og fred ikke er selvsagt og det er fortsatt mye uroligheter irundt oss, så det er ingen garanti for at dette ikke skjer igjen. Det var på tide å bli påmint det, nå, konkluderer Olav Jostein Holten.

– Ja, filmen kom til rett tid, selv om akkurat det kanskje var tilfeldig, signerer Lars Indreiten.

Hele gruppa er enige om at filmen var realistisk, og ga et godt og riktig bilde av alle de store og vanskelige avgjørelsene som måtte tas av enkeltpersoner i en uoversiktlig og skremmende situasjon. Og det gjaldt ikke bare kongen.

– Oberst Eriksen også, som måtte ta avgjørelsen om å åpne ild mot ukjente skip i Oslofjorden, og dermed senket Blücher. I ettertid vet vi jo hvor viktig dette var, men der og da måtte han handle på sitt eget instinkt.

– Ja, men den avgjørelsen tok han visst allerede under første verdenskrig, i Trondheim, da fienden kom seg forbi Munkholmen. Da lovet han seg selv at det aldri skulle få skje igjen.

Det er nesten vanskelig å bryte opp, for praten går fort og dekker spennende tema. Men det er ferjer som skal rekkes, og konklusjonen er klar. Dette er en film folk må få med seg!

– Og jeg vil rette en takk til kinosjefen i Sunndal som inviterte oss på premiere. Det var et imponerende tiltak, avslutter leder Holten.