Det var i februar i fjor Puffer takket ja til stillingen. Det siste året har han hatt kontor i andre etasje på rådhuset i Sunndal.

I dag treffer lyset fra formiddagssola flere skisser av fiskesperra og anlegget i tilknytning til byggverket, samt flere store og små kart over Driva-vassdraget.

Elva har sitt utspring på Dovrefjell, bukter seg gjennom Drivdalen og Oppdal, og videre vestover ned Sunndalen til utløpet mot Sunndalsfjorden. En livsnerve, viktig for dalføret og folket, i uminnelige tider. I dag hvisker den bare om fordums prakt som ei av landets beste lakseelver. Tida før lakseparasitten infiserte vassdraget en gang på 70-tallet.

Verdens største fiskesperre

Forvaltningen sier at gyroen skal knekkes, nærmest koste hva det koste vil. Verdens største fiskesperre er i ferd med å reise seg i Snøvasmelan, et byggverk til en kostnad på godt over 40 millioner kroner, eks moms. Kostnaden vil likevel være lavere enn det samfunnsøkonomiske tapet gyro medfører for Drivavassdraget. Om et par måneder, i mai, skal sperra være i funksjon. Anlegget for øvrig, med blant annet fangsthus og laksetrapp, ferdigstilles i juli. Om noen år skal det ikke lenger finnes laks ovenfor sperra. Og når verten er borte, vil også gyroen være borte. Når en er sikker på at det ikke finnes laks igjen ovenfor sperra, noe som vil ta minst fem år, blir elva nedenfor sperra behandlet kjemisk.

Motstanden mot behandlingen har vært sterk, blant annet fra elveeiere i Driva, som anser det som grov miljøkriminalitet å behandle elva med rotenon. De mener det er stor sannsynlighet for å mislykkes med å fjerne lakseparasitten fra Driva. Men det står fast at elva skal behandles. Noe annet vil ikke forvaltningen høre snakk om. Den kjemiske behandlingen skal skje i to omganger, to år på rad. Det tredje året vil arbeidet med å kultivere elva igjen ta til; med utsetting av lakseunger. Villaksen skal i mellomtida tas vare på i en genbank, og dermed er det den opprinnelige Drivalaksen som settes ut igjen etter endt behandling. Friskmeldingsprogrammet vil ta ytterligere fem år. Året er 2030 før Driva er friskmeldt. 13 år. Forutsatt at alt går etter planen.

– Riktig å behandle Driva

Prosjektleder Puffer har en sentral rolle i arbeidet lokalt. Han skal blant annet drive informasjonsarbeid, ha en bred kontaktflate mot elveeierlag, grunneiere og forvaltning, og i tillegg drive tilsyn med sperra og bevaringsarbeid for sjøørreten.

– Det er en spennende, men også utfordrende stilling, sier 35-åringen, som har en doktorgrad i biologi og som blant annet har jobbet i flere år for Norsk Institutt for Naturforskning (NINA).

– Blant annet jobber jeg en del med folk som er motstandere av behandlingen av elva.

At folk er skeptiske til behandlingen, kan han for så vidt forstå. Det er en omfattende og drastisk behandling elva skal gjennom.

– Men det som er mer frustrerende, og vanskelig å forstå, er at folk synes å være resistente mot ny kunnskap, de velger å ikke tro på oss, sier han.

– Jeg er ikke i tvil om at det er riktig å behandle Driva. Det er noe som må til, og det er den eneste løsningen.

Han henter opp en oversikt på dataskjermen.

– Ser her, peker han. Oversikten viser elver som har vært infisert av Gyrodactylus salaris. Elvene som er friskmeldte, etter behandling, er merket grønne.

– Det er mer og mer som er grønt her. Og Lærdalselva blir trolig friskmeldt i år, og det samme gjelder Vefsnaregionen. Da vil 43 av 50 elver være gyrofrie. Ingen kan da fortsette å hevde at behandlingen ikke virker!

Rotenon

Det er kanskje særlig bruken av rotenon i Driva som har vært omdiskutert. Den rotenonløsningen som benyttes i dag heter konsentrert CFT-Legumin og inneholder 3,3 prosent rotenon. Stoffet er merket som farlig ved svelging, giftig ved innånding og irriterende for øynene, luftveiene og huden. Plantegiften spres i vannet og blokkerer fiskens oksygenopptak, slik at den dør. Det doseres en liter konsentrat per en million liter vann.

– Dette er en så lav dose at behandlet elvevann er totalt ufarlig for mennesker, dyr og fugler. Kun dyr som puster med gjeller blir påvirket, og langt fra alle disse dør.

Folk har vært bekymret for drikkevannskilder knyttet til Driva. Puffer har sjøl en utskrift fra Miljøvernforbundets nettsider, hvor det hevdes at rotenon er kreftfremkallende.

– Men det er så usant som det kan få blitt, sier Puffer. Han forklarer at rotenon og tilsetningsstoffene raskt brytes ned i naturen når det utsettes for sollys, luft og organisk materiale. Felles for alle stoffene i CFT-Legumin er de brytes ned til CO2 og vann.

– Og da er det ikke farlig lenger, sier Puffer. Han legger til at rotenon også har svært lav gjennomtrengelighet i elvebunn og elvebredd. Etter bare noen få cm med sand eller fin grus, filtreres den bort og brytes ned.

Prosjektlederen er for øvrig slett ikke sikker på om bare rotenon kommer til å bli brukt i Driva-vassdraget. Andre metoder har også vært prøvd ut, i Lærdalselva ser forsøk med en aluminiumsløsning for første gang ut til å ha fungert bra. For Drivas del vil det, slik det ser ut i dag, enten bli rotenon eller en kombinasjonsmetode, hvor man bruker surt aluminium i hovedelva og sidebekker, og rotenon i små sidebekker og andre steder hvor det er vanskelig å dosere aluminium.

– Men det finnes også ulemper med aluminium, en slik metode er ikke så skånsom som en del tror, understreker prosjektlederen. Blant annet vil rotenon være ute av systemet noen få timer etter avsluttet behandling, mens aluminium og syre må tilsettes i flere uker. Dermed er det en større fare for at arter som er følsomme for stoffene blir utryddet.

– Og det er det viktig å tenke på. Alt liv er jo viktig, sier Puffer.

Han legger til at behandlingen av Drivaregionen fortsatt ligger såpass langt fram i tid at det er umulig å si hvilken metode som faktisk kommer til å bli brukt.

Lyser ut stillinger

Det er ulike oppgaver som opptar Puffer i disse dager. Blant annet skal det lyses ut flere stillinger som prosjektmedarbeidere tilknyttet fiskesperra, trolig i løpet av uka. De som ansettes skal blant annet ta seg av arbeidet med å fange sjøørret ved sperra. Hvert individ skal gentestes, merkes og sendes gjennom saltbad slik at en er sikre på at den ikke er bærer av parasitten. Deretter venter friheten over sperra – hvor ørreten kan fortsette sin ferd for å gyte i sine vanlige gyteområder.

– Vi håper å få søkere med relevant bakgrunn, blant annet fra fiskeoppdrett, sier Puffer.

Han arbeider også med smitteforebyggende tiltak, som informasjonsplakater og lignende, og gleder seg også over å ha fått midler fra næringsfondet til en database som skal gjøre det enklere å følge opp at alle som kjøper fiskekort, desinfiserer utstyr som har vært brukt i elva. Han har også søkt midler fra Miljødirektoratet om et ubemannet desinfiseringsanlegg på Sunndalsøra.