Denne saka sto på trykk i Driva i juni 2012.

Fuglekvitter i høye trekroner og det evige suset fra elva. Grønn frodighet, knopper i ferd med å springe ut, andre i full blomst. Rødt, rosa og fiolett. En kan undres på om eventyreren og «hobby-naturalisten» «Bertie» Lort-Phillips så for seg at hagen han anla en gang på slutten av 1800-tallet fortsatt skulle blomstre i en ny vår nesten hundreogfemti år seinere.

I dag kjemper sunndalsnaturen for å få overtaket i hagen. Men rhododendronbuskene holder stand. Kanskje var det faktisk slik som dette Lort-Phillips en gang ønsket at hagen skulle framstå? Da den ble anlagt på slutten av 1800-tallet, foregikk nemlig en aktiv og til tider opphetet debatt i hagekunstens England. Det dukket opp et nytt formspråk som reaksjon på Victoriatidas nøye planlagte, konstruerte og kunstige hager: Naturhagen. En hage som glir over i omgivelsene og naturen. Naturlig, organisk, røff. Tendensen kan sees i sammenheng med at naturvitenskapen nylig hadde åpent opp for nye tanker og ideer. En antar at Lort-Phillips var opptatt av dette. Han kom fra en velstående familie, hadde en god utdannelse og var en samfunnsengasjert, bereist og belest herre.

Det var briten Ethelbert Lort-Phillips (1857-1944) som anla hagen på Løykja. I likhet med mange andre med lignende bakgrunn, kom han som turist til distriktet på 1800-tallet for å jakte og fiske. Han er godt kjent for å ha fått oppført en rekke «sportshytter» – som Vangshaugen i Grødalen, Phillipshaugen i Øksendal, Tredalsbakken og Todalshytta. Men i Phillipshagen er det hans og hustruen Louisas interesse for naturvitenskap som kommer til syne. Og mange setter pris på hagen den dag i dag. Hver eneste dag på denne tida av året stopper det biler på parkeringsplassen ved Sunndal Bygdemuseum på Leikvin. Mange av dem som kommer vender ryggen til museet, rusler i retning en åker som ligger mellom museet og elva, og forsvinner forbi Elverhøy og inn i den grønne hagen som ligger skjermet til.

– Det er noen her hver eneste dag nå, sier avdelingsleder ved bygdemuseet, Jarle Stavik.

– Det er nok for det meste folk som kjenner til hagen fra før. Dette er nok ikke så godt kjent utenfor Sunndals grenser, hele området her fortjener mer oppmerksomhet og bruk, slik jeg ser det.

Vi rusler rundt i det grønne. De minste rhododendronbuskene er i full blomst. De ligger nærmest inngangen til hagen. Dette er busker, trær og planter som hagelaget og museumslaget har plantet, fra 60-tallet og fram til i dag. Her kan en også se gullregn, prydeple og et merkelig tre kalt apeskrekk. Og mye annet. De eldste rhododendronbuskene blomstrer noe seinere. De er digre, mer for skog å regne. Stavik blir liten når han stiller seg opp ved siden av den største. Han antar at disse vil blomstre om noen uker, kanskje under kulturfestivalen? Den mest sjeldne er en liten busk helt øverst i hagen, mot elva. Det er arten Multimaculatum, en eldgammel sort som skal ha vært svært populær på de britiske øyer på slutten av 1800-tallet. Ifølge Stavik blomstrer den ikke hvert år – og han er usikker på om knoppene som strekker seg mot sola betyr at det blir blomstring i år. I denne delen av hagen finner en også en diger blodbøk. Vinden hvisker i bladene. Historien er tett på.

Det var sommeren 1886 Lort-Phillips første gang kom til Sunndal . Under et besøk noen år seinere kjøpte han opp mye innbo i tvangsauksjonen etter Barbara Arbuthnott, og han inngikk etter hvert en livslang kontrakt om leie av tomta av en kjenning, Ernest George Prettyman (som kjøpte «Elverhøi» og området rundt i tvangsauksjonen). Her fikk briten anlagt det vi i dag altså omtaler som Phillipshagen. Da hagen ble anlagt, var den veldig mye større enn i dag. En antar at ekteparet, dersom de fulgte sin idé om en naturhage, også plantet busker, løkplanter og stauder.

På området oppførte de også sportshytta «Hvilested», ei hytte det antas at Louisa tegnet, og som hun ga et uttrykk som skal ha lignet på det hun benyttet da hun seinere tegnet «Phillipshaugen» i Øksendal. «Hvilested» beskrives riktignok som mindre og enklere enn «Phillipshaugen», men desto mer personlig og kjært. Huset var i to etasjer, bygget av materialer fra tomta og utført i laftet tømmer.

Men idyllen brast. Sommeren 1906 brant Hvilested ned til grunnen. Aldri mer satte Lort-Phillips sin fot på tomta. I åkeren ved hagen kan en fortsatt, den dag i dag, finne glass, smeltet av varmen fra brannen, porselensbiter fra service som ble brukt i «hytta», biter av muren fra huset og lignende. En arkeologisk utgravning ble gjennomført i åkeren tidligere i år, og Stavik har fastslått omtrent hvor «Hvilested» må ha ligget, noe en tidligere ikke har vært sikre på.

I tiårene etter brannen vokste hagen rundt seg vill, og lå mer eller mindre uberørt fram til 2. verdenskrig. Tyskerne annekterte britiske eiendommer i Norge, og «Elverhøi» ble offisersmesse. Digre kanoner ble plassert i området hvor Phillipshagen ligger, og mye av vegetasjonen ble naturlig nok ødelagt eller fjernet. Som ved et under overlevde altså noen av plantene i et hjørne av parken. En kan i hagen fortsatt se murer og spor av tyskernes aktiviteter.

Etter krigen sto hagen lenge og vanskjøttet. Fram til Sunndal Museumslag og kommunen inngikk en avtale med Bridgeman-familien, som har eid hagen og «Elverhøi» siden begynnelsen av 20-tallet, og fikk åpnet hagen for ferdsel. På 60-tallet ble det nedsatt en komité bestående av representanter fra hagelaget og museumslaget, sammen med kommunegartneren, som skulle vurdere hva som burde gjøres med hagen. De foreslo at kommunen skulle ta seg av all drift og utvikling av Phillipshagen. Men slik ble det ikke. Ansvaret ble lagt til museumslaget, som på frivillig basis har hatt ansvaret fram til i dag. Det er gjennomført flere planleggingsfaser, nyplantinger og vedlikehold i samarbeid med hagelaget og kommunegartneren. Kommunen har de seinere åra tatt seg av grasklipping i hagen. Lag og foreninger stiller også på dugnader, seinest Rotary nå i vår, forteller Stavik. Imidlertid håper han at man også før eller seinere skal kunne utvikle hagen til noe mer enn den er i dag. Kanskje kan den gjenreises til fordums prakt. Fine plansjer og planer foreligger, også av nyere dato. Men det vil være både kostbart og kreve mye innsats å få til dette. Nyplanting, flytting av eksisterende planter, utbedring av stier, bedre skilting. Mer enn en har til rådighet i dag.

– Det går jo an å ha et håp, sier Stavik. Og nevner at Sunndal Arbeiderparti ved siste valg lovte å jobbe for økt tilskudd til museet på Leikvin.

Denne saka sto på trykk i Driva i juni 2012. Siden har en blant annet funnet ut mer om "Hvilested".