Det var i slutten av mai 2016 Driva første gang skrev om Remi og om hvor fort alt kan snu. Hvordan det å få en så alvorlig diagnose, snur opp-ned på alt. Det var ikke lungebetennelsen han hadde slitt med en tid, som var tilbake. Det var ikke halsbetennelse heller. Men kreft. Blodkreft. Akutt lymfatisk leukemi. En svært alvorlig sjukdom, som ubehandlet er dødelig i løpet av få måneder. Men heldigvis; utsiktene til å bli frisk er gode med riktig behandling.

Behandlinga startet umiddelbart. Et langt løp. Flere år. Ordtaket «med ondt skal ondt fordrives» står klart fram når Remi forteller om behandling med cellegift, høydosekurer, og sprøyte rett i spinalkanalen i ryggen. Blant annet.

I juni 2016 fikk han en kraftig reaksjon på sprøyta med cellegift. Han ble dårlig. Skikkelig dårlig. Han fikk store problemer med milten. Galleblæra. Nyrene. Leveren. Han fikk magesår. Virusinfeksjon på magesekken. Og kanskje det verste; betennelse i bukspyttkjertelen. Han gikk ned for telling. Det var kritisk. Hvor kritisk det var, skjønte han nok ikke sjøl der og da. Men Remi minnes krystallklart beskjeden han fikk fra legen: «Enten overlever du. Eller så dør du». Det er ingenting å gjøre med en slik betennelse, annet enn å vente på at kroppen sjøl skal ordne opp. Noen ganger greier den det. Andre ganger ikke.

I flere uker gjorde ikke Remi annet enn å ligge i senga på sjukehuset. Han fikk i perioder verken vått eller tørt. Det var lange, tunge dager. Han gikk ned 30 kilo. At cellegift kan ha bivirkninger, er kjent. Men det som er uvanlig, er at Remi fikk alt – på samme tid. På sett og vis mistet han hele sommeren. Oppdaget med ett at det var blitt høst.

Det verste skulle han da likevel ha i vente. Det skjedde i september. Også det etter at han hadde fått ei sprøyte med cellegift i ryggen. Han følte at noe ikke var helt riktig. Kjente på et slags ubehag. Han reiste heim igjen fra sjukehuset på en fredag, skulle ha noen dager fri. Men han var plaget av hodepine, beskriver susing og trykk i hodet. En ubehagelig knaking i nakken. Han tok smertestillende, mer smertestillende, morfin; det hjalp ikke, Remi ble bare omtåket, mens smertene vedvarte.

Han husker det ikke sjøl, men han ringte ei venninne, Britt Elin Drågen, som til alt hell valgte å ta turen innom leiligheta i Ringvegen for å se om ham. Hun ringte ambulanse. På St. Olavs i Trondheim viste undersøkelser at han hadde blodpropper på hjernen. To ganske store, og flere mindre. Nok en gang var det et under at det hadde gått bra.

– Det skremte meg virkelig, sier Remi i dag. Det var nære på. Veldig nære på. Han takker Britt Elin for livet.

Dagene, ukene og månedene har gått. Snart er det to år siden han fikk diagnosen. Den siste høydosekuren fikk han i sommer. En stor milepæl. Et utrolig lettelse. Disse kurene var noe han gruet seg voldsomt til, de var smertefulle og vanskelige å takle. Nå er han ferdig med dem. Han beskriver det som en bør som falt av skuldrene. Endelig kunne han puste ut litt. Kanskje til og med ta inn over seg at det kan synes som at dette går i riktig retning.

I dag får Remi såkalt vedlikeholdsbehandling. Fortsatt styrer sjukdommen mye av livet, mye av hverdagen. Noen dager er bedre enn andre. Det er onsdag når vi treffer ham. Det er godt det ikke er torsdag. Da er han ikke like lys i blikket, ikke like klar for å treffe mennesker. Årsaka til det er den store neven med piller, cellegift, som han må ta hver onsdag. Dagen etter går han ned for telling.

Hver åttende uke får han også fortsatt sprøyte i ryggen på St. Olavs. 12 milliliter nå. Mot 1,8 liter som han fikk på høydosekurene.

Om noen måneder, trolig rundt oktober/november, er han helt ferdig med behandlingen. Ferdig med cellegift. En ny og viktig milepæl. Da venter to og et halvt år med regelmessige blodprøver – før han kan erklæres kreftfri.

– Det er målstreken, nikker Remi.

– Jeg tør ikke å juble ennå. Siden august i fjor har de ikke funnet kreftceller i kroppen min, verken i spinalvæske eller i blodet. Men legene har gitt klar beskjed om at jeg trolig vil få tilbakefall, hvis jeg slutter med behandlingen nå, sier han.

På spørsmål om han tenker mye på faren for å få tilbakefall, svarer Remi at tanken dukker opp fra tid til annen.

– Den gjør det. Jeg har sagt at får jeg tilbakefall, så får jeg tilbakefall. Da er det «game over». Jeg tåler ikke en ny slik runde. Men jeg har tenkt å leve.

Formen er ganske bra, sier Remi. Med et smil. Til tross for at han er merket av det han har vært gjennom. Han har fått diabetes, utløst av steroidene han fikk som en del av behandlingen. Og drikker han for lite, kjenner han det godt i nyrene. Han har arrdannselse i bukspyttkjertelen og går fortsatt på blodfortynnende etter blodproppen. Han blir også fort sliten; opplever fatigue, utmattelse, hvis han anstrenger seg og presser seg sjøl for hardt. Nylig fikk han også kjenne på at immunforsvaret ikke riktig er på topp. En helt vanlig forkjølelse herjet med ham og satte seg i kroppen. En skikkelig nedtur, beskriver Remi, som i hele januar hadde vært på trening, hver eneste dag, og hadde begynt å kjenne at han både ble i bedre form og at kroppen ble lettere.

Nylig delte han sin historie på dialogkvelden Kaffekoppen. Han snakket blant annet om hvordan man kan holde seg positiv gjennom en periode med tøff behandling. For ham var det viktig å beholde humøret, glimtet i øyet.

– I Molde, den dagen jeg fikk vite at jeg hadde blodkreft, da gikk det en F i meg, sier Remi. Jeg hadde for mye i livet mitt til å gi opp. Det var ikke et alternativ.

Han tør så smått å se framover nå, Remi. Mot vår. Sommer. Kanskje å komme i arbeid igjen. Jobben som sjåfør for Johansen Bakeri venter på ham. Kanskje i april, mai, kan han begynne så smått igjen, sier han. Kameraet har han også funnet fram igjen. Remi er en dyktig fotograf, som også i Driva har gledet leserne med sine fine bilder. For ikke lenge siden fotograferte han fantastiske iskrystaller i Virumdalen i tolv minusgrader. Han har også vært på nordlysjakt med apparatet.

– Jeg lengter sånn mot våren!, sier han. Mot tida dalen blir grønn og frodig igjen, og turstiene venter. Han forteller med iver og engasjement om turene han planlegger å gå; til Halskammen, Kongelhjellan, Vassdalen... Vinnufossen, der var han også flere turer i sommer. Oppunder fossen.

– Men ikke Litlkakinn, nei, ler han.

– I alle fall ikke ennå!