Bitene føyes sammen og helheten begynner å ta form. Men det er en spesiell person som holder ensemblet sammen.

Det er søndag ettermiddag, sola skinner og livet er kanskje aller best utendørs. Men inne på kulturhuset koker, vrimler og summer det. Her er årets utgave av musikkspillet i ferd med å ta form, og det syder i hver en krok. Statister og skuespillere iler fra kostymeprøver til øving og tilbake. Ladyen selv svever over gulvet i en ny kjole, som det viser seg må tilpasses bedre, og to sysneller diskuterer intenst i salen, før de plukker av henne kjolen og forsvinner tilbake til Tårnet og systua. Sigrid Vetleseter Bøe er endelig ankommet fra det store utland og løper mellom backstagekorets mørke hjørne, der hun dirigerer og synger, og scenen, der hun briljerer som kjøpmannsfrue. Det koker, og stemninga er på topp.

På scena øves intrikate løsninger til de er timet på sekundet. Erik Wenberg Jacobsen dukker opp ut av intet, men før han rekker å synge en tone, er kostymedesigner Mette Jacobsen der og trer en lue på hodet hans.

– Kommer du alltid til å være her?

Ensemblet knekker sammen i latter, men samen får lua si og ting fortsetter ufortrødent. Det er lov å le, men arbeidsmoralen er upåklagelig. Premieren nærmer seg, og med mange nye aktører på scenen, er det nok som på poleres disse siste dagene.

– Barna som holder flagg, husk å ikke holde det foran nesa når dere synger!

– Lyd-Erik, kan den trompeten høres enda grellere ut?

Beskjeder og spørsmål skyter i alle retninger og en skal ha tunga rett i munnen for å henge med på alt som skjer.

Fem menn sitter på scenekanten og slår med noen pinner. I salen sitter barna fjetret og suger til seg det som skjer, når inspisient Ane Wennevold fyker forbi og hvisker over skuldra:

– De yngste barna er ferdige for i dag og kan få dra.

– Jippi, roper en av de som har vært med før og er på vei ut døra med en gang.

– Ånei, sukker en av nykommerne og erklærer at hun ikke vil hjem før alle er ferdige for dagen.

Bak scena er stemningen og lydnivået et helt annet. I dust mørke og på myke såler, sniker sceneteknikere og skuespillere seg fra A ti B. Tina Fløystad er i er ansvarlig for at alle de utallige rekvisittene dukker opp der de skal når de skal og at dører og porter åpnes og lukkes. Det er hektisk til tider, men en del av magien som man ikke tenker over fra salen. En liten rusletur gjennom området bak scena, er imidlertid en sterk påminnelse om hvor mye rart som er inne på scena i løpet av forestillinga. Kofferter, fluktstoler, glass, urner, fiskestenger og lanterner er stablet, hengt og lagt overalt. Det er som en jungel. Og der det ikke er rekvisitter, henger store stativ fulle av klær.

Aller innerst i jungelen, finnes en annen skatt som publikum aldri ser, men hører mer enn de aner. Backstagekoret er en stor brikke i det musikalske puslespillet, men vises aldri. Presset sammen i et hjørne til høyre for scena, med hodetelefoner og mikrofoner, tryller en håndfull menn og kvinner fram musikalsk magi. Noen står der hele stykket, andre trør til når de selv ikke er på scena.

En av dem som bidrar, er Marit Synnøve Berg, som selv har gjort rollen som Barbara i mange år og så dukket opp som Mrs Chalmers. Hele produksjonen er full av godord om Marit Synnøve. Uansett hvem vi snakker med, er attestene udelt positive. Hun beskrives som «limet i produksjonen», «den som ser alle rundt seg» og «en uvurderlig resurs for hele ensemblet». På scena løfter og trekker hun med seg medspillerne sine, og bak scena kan du like godt komme over henne mens hun plukker søppel sammen med barna i ensemblet, eller klorer kluten til kjøkkenjentene. Marit Synnøve har en egen evne til å se folk i alle ledd av produksjonen og inkluderer alle hun møter.

– Jeg setter stor pris på å bli kalt limet, men det er også veldig mange andre her som er lim. Da jeg kom hit for å spille Barbara første gang, hadde jeg med meg sønnen min Oscar, som var bare ti dager gammel. Da mobiliserte de, så det eneste jeg gjorde, var å amme og øve. Alt annet ble tatt hånd om av andre i produksjonen, og det er ganske betegnende for miljøet. Folk her ser utover sitt eget ansvar, er på tilbyderen og fokuserer på å hjelpe hverandre. Da får du en veldig god synergieffekt, sier hun engasjert.

– I en slik stor produksjon er vi avhengige av å se hverandre, og snakke med hverandre når det er noe vi ikke forstår. Det er et enormt maskineri som er i sving for å lage denne forestillingen, og da er det mye som må klaffe for å lykkes.

Opp gjennom åra er det mange profesjonelle utøvere som har vært med på produksjonen, men få har kapret så mange lokale hjerter som Marit Synnøve. Også mennesker som aldri har vært med på produksjonen føler de kjenner den tilgjengelige skuespilleren, og slår av en prat når de kommer over henne utenfor kulturhuset i en pause. Marit Synnøve hilser, klemmer og byr på seg selv. Det er ikke rart hun er godt likt. Men hvor bevisst er hun på denne rollen?

– Det er en lykke å få lov til å dra lasset litt i denne produksjonen. Her ser jeg en mulighet til å skape en god spiraleffekt, og det er en gullende god mulighet til å bidra til fellesskapet. Vi er en bred gruppe, men vi tar vare på hverandre, smiler hun.

Så stormer inspisienten gjennom flokken og erklærer at pausen er over. Like positiv og blid, spretter Marit Synnøve opp og dukker inn i mørket. For der er det magi å skape.