Det er med en viss forventning, men også bekymring, man setter seg i Hovshall for å se Ladyen igjen. Etter å ha fulgt et stykke i over tjue år, ligger tvilen der: Vil de klare å engasjere oss også i år? Er det like bra som i fjor? Kommer tårene?

La oss svare på det siste først: Ja, tårene de triller som fossene nedover sunndalsfjella, fra Ho vil dø og til Ladyen selv trekker sitt siste sukk. Det er ikke en gang noen vits i å forsøke å skjule at man gråter, for sidemannen tørker tårer like innbitt som deg selv.

Nå er det mange nye aktører både på og rundt scena i år. Kapellmester Tove Kragset har som sine forgjengere med seg et imponerende lag i orkestergraven, og det høres. Når overturen i år setter i gang, og lyssettingen gradvis vekker scena til live, sitrer forventningene i hele kroppen. Under ny ledelse, hører også orkesteret annerledes ut, og det er tatt noen spennende grep flere steder i forestillingen, som veksler mellom å gi en ekstra klangbunn til ord og handling, eller skape en spennende dissonans. Lars Ramsøy-Halles musikk er, som vi har nevnt til det kjedsommelige, spektakulær og vakker, fengende og dramatisk. Også nytt i år, er en sterkere satsning på de vokale prestasjonene. Både Brita Skare Malvik og Sigrid Vetleseter Bøe er inne på vokalinstruksjon og backstagekor. Og det høres. Backstagekoret fungerer nesten som en del av orkesteret og gir ikke bare støtte til den sangen som gjøres på scena, men bygger opp, legger effekter og fargelegger det som skjer.

På scena er det i år mange nye fjes, både i små og store roller. Mest spenning var det kanskje knyttet til Kristoffer Sagmo Aalberg i rollen som Lars Hoås og Nils Arne Halle Erstad som James. Begge står til strålende karakter i sine roller. Sagmo Aalbergs versjon av Lars Hoås er lunere og mindre klovneaktig enn vi har sett ham på lenge. Tolkningen gjør det lettere å forstå magnetismen denne mannen må ha hatt for å kunne sjonglere to kvinner og klatre slik han gjorde i verden. Lars er fortsatt en leken spradebasse, men i år er det litt lettere å se at det faktisk var en person med tanker og følelser bak klovnen. Begge rolledebutantene leverer dessuten de beste sangprestasjonene vi har opplevd i disse to rollene. Sagmo Aalberg med kraft og teknikk som imponerer, Halle Erstad med et musikalsk talent og en følsomhet det skal bli spennende å følge i årene framover. Rollen som James er blitt en helt annen i Halle Erstads tolkning. Borte er det sterke sinnet og det fysiske spillet, i stedet serveres vi en sutrende og selvhøytidelig lidende unggutt med store komplekser. Kanskje skulle vi ønsket oss et litt mindre forknytt uttrykk i kroppen, men som debut er dette mer enn bestått og det blir spennende å følge Halle Erstads utvikling med rollen.

Ringrevene i rollebesetningen leverer selvsagt fjellstøtt- Yngvild Støen Grotmols tolkning av Barbara var allerede i fjor praktfull, nyansert og fandenivoldsk. Marit Synnøve Berg gir oss gjennom Mrs Chalmers en følelse av hvor krevende ladyen må ha vært å leve med, og spiller fram alle medspillerne sine. Og samspillet mellom Esben Bråten og Jonas Neerland har løftet dynamikken mellom Barbaras menn til et nytt nivå. Vi må også nevne rolledebutantene Ingunn Torske og Sigurd Bråten Gravem, som Anne Grødal og Sivert Hoåsbrekken. Begge er unge og spennende bekjentskaper og gjør en mer enn anstendig debut. Spesielt sterke er de i massescenene, der begge er med å dra lasset i stor grad. Den debuten det kanskje var knyttet mest spenning til, var imidlertid Erik Wenberg Jacobsen, som Same Torkhell. Denne rollen er kanskje den som i sterkest grad fører til sammenligning med tidligere rolleinnehavere, men Wenberg Jacobsen knuser alle forventninger og løfter en rolle som fort kan bli endimensjonal til et helt nytt nivå. At den sangmessige prestasjonen er av en annen verden, er én ting, men det som er mest frydefullt, er at samen endelig har fått flere dimensjoner. Han er hard, sår, profetisk og demonisk og vi elsker det! Og når publikum glemmer å puste fordi Wenberg Jacobsen holder siste tone i Astariot lenger enn det skulle være fysisk mulig å gjøre, er det bare å ta av seg hatten på alle mulige vis.

Så må vi selvsagt kommentere det høye nivået produksjonen holder i alle ledd. Den geniale scenografien, de utsøkte kostymene som Mette Jacobsen og hennes trofaste sneller tryller fram hvert eneste år. Så detaljerte og velgjorte at det er en fest. Og alle de hundrevis av rekvisittene som flyr inn og ut av scenen, nøye utvalgt for autentisitet og funksjon og på mirakuløst vis på rett sted til rett tid. Det forteller om et maskineri vi i salen knapt kan forestille oss. Og man kan selvsagt ikke anmelde musikkspillet uten å snakke om alle statistene, som hver og en er av høyeste betydning for det koreograferte kaos som vi i publikum elsker. Og selv om det er farlig å nevne enkeltpersoner i et maskineri der så mange gjør en så viktig jobb, er det nesten blitt umulig å se for produksjonen uten Trude Folde, Ola Gikling og Kristian Lund Silseth. Mer praktfulle representanter for den lokale uforfinede massen som møtte Ladyen da hun kom til dalen, kan man ikke få.

Men hva er så det aller beste med musikkspillet? Jo, det er hvor detaljrikt og velkrydret dette eventyret har vokst seg til å bli. Det er lett å tenke at de store massenumrene, som Ha du haurt, Dekkescena og Åronj ikke har forandret seg gjennom åra. Men selv om Yngve Horns koreografi lever i beste velgående, har også denne vokst og utviklet seg. Over den originale koreografiens skisse har samarbeidet mellom Ketil Gudim og Pål Øverland fargelagt, nyansert og bygget videre. Resultatet er herlige fyrverkeri av massescener, som også forteller historiene om alle de som ble berørt av Barbaras år i dalen. Når tallerkener og planker flyger over scena, unge mann tar salto fra stillaset og demoniske ungjenter svinger seg rundt Barbara, kjenner vi igjen det som skjer, men kan samtidig glede oss over nye justeringer og små endringer som løfter fram de utallige statistene i forestillinga. Pål Øverland viser at han er en instruktør av rang når han lokker fram også skyggesidene i karakterene på scena. Ha du haurt, er ikke lenger bare en sang om bygdesladder, men en fest i menneskelig skadefro og ondsinnet sladder. Og når Barbara danser med minnene om sitt yngre selv i Lanarc, er både frua og danserne blitt enda mer sensuelle og demoniske. Det er herlig og skremmende, vondt og vakkert. Akkurat som dødsscena i første akt, hvor musikk, skuespillere og lys smelter sammen i et uttrykk som river i hjertet på alle foreldre i salen. Når fasaden faller og Barbara kjemper for sønnens liv, er det urkreftene i mennesket som kommer fram, og det er så smertefullt og vakkert at en etterlates tom og utslitt.

Det er mye som ikke får plass i en slik anmeldelse, men konklusjonen etter årets premiere får bli at det igjen er all mulig grunn til å ta turen til kulturhuset. Men ta med lommetørkle, for dette er en forestilling man ikke kan forholde seg uberørt av.