Driva er med denne lørdagen når kultursjef Lilli Husby og hennes mann, Frode Foss, og flere andre tar med spader, børster, metalldetektorer og annet utstyr og drar på "skattejakt" på Nordmarka. Vi leter etter vrakdeler fra flyet som ble nedskutt her under krigen.

Skatten vi søker etter har altså liten eller ingen økonomisk verdi, men uvurderlig historisk verdi. Og vi finner skatter, delene ligger spredd i overalt i myrområdet der styrten skjedde, det piper konstant i metalldetektorene.

Noen deler ligger enda i dagslys, andre må graves fram. Både unge og eldre er engasjerte i arbeidet, og flydeler som har ligget urørt i 76 år ser dagens lys. Det er en følelse av andektighet. Vi graver fram historie.

Hege Sæterbø Andersen og sønnen Eskild snublet tilfeldigvis over masse godt bevarte vrakdeler et godt stykke unna vrakstedet en dag de var på tur. Dette vitner om at mange deler nok er fjernet tidligere. Motorblokka ligger også et godt stykke unna. Berging av denne er ett av målene med turen.

– Denne er viktigst, her står nummeret som bekrefter at det er riktig fly, smiler Frode.

Bakteppet for at vi går her altså er 76 år gammelt. Engelskmennene iverksatte våren 1942 hele 113 turer over Trondheimsfjorden for å ta bilder, samt mate de allierte med opplysninger om Tirpitz sine bevegelser. Den 5. mars 1942 var den skotske flyløytnanten Alastair Donald Mackintosh Gunn på et slik oppdrag i Norge for å fotografere Tirpitz, som lå godt beskyttet i Fættenfjorden.

Flyet han satt i var en Spitfire AA810, en tidlig, spesialbygget modell som det ble bygget bare 400 av. Alt av "overflødig" vekt, som våpen, radio og rustning ble fjernet for på få plass til mer drivstoff for lengre rekkevidde. Slik kunne han fly helt til Norge. For best mulig kamuflasje var flyene var malt i himmelens farge, lyseblå, men uten radio var pilotene overlatt til seg sjøl fra det øyeblikket de tok av.

Gunn skulle aldri returnere. Flyet hans ble oppdaget av Luftwaffe, beskutt – og styrtet klokka 12.20. Det skal ha vært løytnant Heinz Knoke – og vingmann Dieter Gerhardt, som ble flyets – og indirekte den skotske pilotens bane.

For etter at flyet ble truffet av kuleregnet fra det tyske Messerschmitt-flyet hoppet Gunn ut i fallskjerm. Nøyaktig hva som skjedde etter at han nådde bakken er det litt ulike beretninger om, men denne dagen var det skyfritt og fint, så flere skal ha sett både flyet og piloten, der han hang under skyene i fallskjermen over Nordmarka – mellom Bæverdalen og Surnadal.

Gunn skal etter hvert ha kommet seg ned til bygda i Surnadal, der han raskt ble tatt av tyskerne og satt i arrest på Surnadalsøra før han ble sendt til Tyskland for avhør hos Gestapo. Tyskerne visste ikke om disse spesialbygde Spitfire-flyene som var bygget i største hemmelighet, og anså det som umulig at han kunne fly helt fra England til Norge. Dette førte til harde avhør av piloten da okkupasjonsmakta trodde han kom fra en engelsk flybase i Sverige. Etter avhørene havnet Gunn i en fangeleir i Polen.

Men Alastair Gunn skulle aldri overleve krigen. Natt til 25. mars 1944 var 24-åringen en av 76 allierte fanger som klarte å rømme fra Stalag Luft III fangeleir ved Sagen, en flukt som for øvrig er skildret i den kjente filmen «The great escape». Av de 76 som rømte klarte kun tre mann å nå England. De andre ble fanget av tyskerne igjen og sendt til Tyskland. 50 utvalgte av disse fikk kjenne på Hitlers vrede og ble henrettet av Gestapo i Görlitz i Øst-Tyskland, om morgenen 6. april 1944. Blant disse var Alastair Gunn og to nordmenn.

På sin søken etter fly og flyvrak som kan tegne et bilde av ofrene som ble gjort av menn og kvinner i de allierte styrkene under krigen, var det Tony Hoskins, som er flyentusiast og lidenskapelig interessert i 2. verdenskrig, som «kom over» historien om Alastair Gunn og det nedskutte Spitfire-flyet.

Hoskins driver blant annet eget firma der han rekonstruerer og bygger opp igjen gamle fly. Han skriver bøker og historier om 2. verdenskrig og har også laget dokumentarfilm, for å nevne noe. Han serverte historien om Alastair Gunn og det nedskutte flyet til BBC, og lurte på om det var interesse for å lage en dokumentarfilm om arbeidet med å berge vrakdelene og bringe dem heim til Storbritannia. BBC elsket ideen, og for å gjøre en lang historie kort kommer Hoskins og et filmcrew fra BBC for å filme på Nordmarka og i Surnadal i juli.

Hoskins kontakter i Surnadal er altså Lilli Husby og mannen Frode Foss, som sjøl er småflypilot og flyentusiast. Sist onsdag var engelskmannen på besøk i Surnadal, der han blant annet ble tatt med opp på Nordmarka for å studere flyvrakdelene med egne øyne. Han ble helt fra seg av begeistring.

Samme kveld inviterte de til et grendemøte i Bæverhall, der flere tidsvitner fortalte sine historier til engelskmannen. Disse vil også bli en del av dokumentarfilmen.

Royal Air Force (RAF) vil bistå i redningsarbeidet av disse flydelene. RAF fyller 100 år i år, og dokumentarfilmen om bergingsarbeidet av flydelene på Nordmarka skal sendes som en del av denne markeringen på Remembrance Sunday (minnedag for dem som falt under krigen) 11. november. Remembrance Sunday faller i år for øvrig på samme dag som Armistice Day, altså våpenhviledagen.

Dokumentaren blir en del av BBCs største dokumentarserie; «Digging for Britain», og historien fra Surnadal kan nå ut til så mange som ti millioner seere!

Årsaka til at flydelene i Surnadal vekker så stor oppsikt og begeistring, er blant annet at hele 398 av disse 400 spesialbygde Spitfire–flyene gikk tapt under krigen. Ett befinner seg i Sverige, og i 76 år har altså vraket av det siste ligget noen kilometer vest for Andersvatnet på Nordmarka i Surnadal. Nå er plana og ønsket at flyet, eller det som er igjen av det, skal ut på sin aller siste reise, dit det hører heime. RAF Museum er naturlig nok svært interessert i å få flyet til sine utstillinger.

Når BBC kommer tilbake for å filme, blir det også arrangert en «innleveringsdag» i Surnadal kulturhus, der folk som har deler eller effekter fra flystyrten eller Gunns fallskjerm, kan komme og vise fram dette til Tony og produksjonsteamet.

– Denne dagen blir enten 10. eller 27. juli, forteller Lilli Husby, som oppfordrer alle som har deler eller historier fra hendelsen om å komme dit. For sjøl om det er mange deler som fortsatt ligger både over og under bakken på Nordmarka, har mange deler også forsvunnet i årenes løp og befinner seg i ulike private hender.

– Det er viktig å merke seg at folk tvinges ikke til å gi fra seg det de sitter med, de får med seg delene heim igjen om de vil det. Men det er svært interessant for både engelskmenn og de som sitter på delene å få greie på hvilke deler det er, hvor på flyet de kommer fra, hvilken funksjon de har hatt og så videre, sier Husby. – Samtidig er det interessant og viktig for vår ettertid, at kommende generasjoner får vite om det. Alt dette er biter som er med på å berike historien vår, en overlevering av kulturarv til neste generasjon, sier hun.

– Sjøl svært små deler eller biter kan si mye om flyet og er dermed interessante, understreker Frode Foss.

Det er altså svært viktig at folk kommer og viser fram det de har fra hendelsen, eller forteller det de sjøl har sett – eller historiene de måtte ha hørt. Mens noen deler fra vraket blir med til Storbritannia for utstilling til minne om Alastair Gunn, blir noe å se på Forsvarsmuseet her i Norge også.

Lilli synes dette er et svært spennende prosjekt som stadig avdekker mer om historien vår.

– Det er litt prektig at så mange har visst om dette flyvraket i alle år, men vi har ikke tenkt over at det er mange som ikke vet noen ting om det. Dette er en del av historien vår som vi altså blir kjent med fordi Tony Hoskins er så interessert. Det dukker stadig opp nye detaljer og alt dette utvider vår kunnskap om hva som skjedde her under krigen, sier hun.

Ikke bare er selve redningen av flydelene spennende, mener hun, men også andre historier og detaljer som kommer fram i lys av dette arbeidet.

– Som for eksempel at folk skal ha sydd klær av fallskjermen, at de har brukt deler fra flyet til andre ting, som å reparere fiskesneller eller som deler i motorsykkel – slik at dette hjalp dem i hverdagen både under og etter krigen. Slike små detaljer krydrer hele historien, fastslår hun.

Kultursjefen framhever også viktigheten av å snakke om det som skjedde under krigen.

– For mange er nok dette fortsatt et sårt tema, men det er kjempeviktig at vi snakker om det mens det ennå er noen som kan fortelle.

Hun opplyser ellers at det også vil bli laget en plakett til minne om hendelsen og piloten som skal plasseres i Surnadal, og kanskje en der flystyrten var også.

– Og seinere kan det muligens lages en sti opp dit også, men det må i så fall skje i samarbeid med grunneiere, sier Husby.

Lite visste Alastair Gunn da han hang under fallskjermen, at denne hendelsen skulle gjøre sitt til at hans navn vil leve evig, både i Storbritannia, Norge – og lille Surnadal, der han landet på snødekt mark på denne ellers vakre solskinnsdagen.

Alt dette og mer til går gjennom hodet der jeg går bak Brage Foss som bærer motorblokka fra Spitfire-flyet hele vegen ned til bilene. Det er en tung og historisk bør han har bakpå meisen denne dagen.

Både Tony Hoskins, RAF, BBC, Surnadal kommune, lokale ildsjeler og mange andre vil sette stor pris på alle som kan bidra til at denne historien kompletteres mest mulig.