Turen startet ved Sunndalsporten. De fleste ble kjørt med buss, men noen valgte å kjøre med egen bil. Fra Snøgutubrua ble det å ta føttene fatt, og turen gikk etter stien fram til Svorondøya. Det store målet var Klavora. Fra Svorondøya var det dårlig stig, og noen valgte å bli igjen der. Ole Rekdal ble med som veiviser, og han hadde også ryddet stigen så turen gikk rimelig greit for de fleste.

Fra 1860 bodde Ole Eriksen Kveberg med familien sin i Klavora. Før den tiden hadde de ført en omflakkende tilværelse i bygden, i årene fra 1850 til1860 hadde de bodd på Morken, Svisdala, Bruøyen og Anfinnstøgun.

Ole Eriksen Kveberg var født i Alvdal i 1819. Han kom omkring 1850 til Sunndal for å få seg arbeide i gruvene i Grøvudalen og Glupen. I 1845 ble han gift med Dordi Andersdotter, født 1826. Ho var dotter av Anders Olsen, født 1788, som bodde i Støggmarken i Grøvudala.

Om det var Ole som bygde husa i Klavorn, eller det sto noen der fra før, er litt usikkert. Stuebygningen sto tett inntil en veldig stor stein, og det var kjeller under stua og der hadde de kua. Steinen har alltid blitt kalt Klavorsteinen.

Ola Klavorn, som han var kalla i dagligtale, var felespelmann. Han fikk tilnamnet «Krullin» av det han lagde så mange «krulla» på slåttan, og ikke på grunn av sitt røde og krøllete hår. Han spilte ofte til dans hjemme i stua. Det var store gliper mellom golvbordene som kua sleikte opp mellom. Det er sagt at hoppvalsen ble oppfunnet der når de som danset måtte hoppe over kutunga.

Det var nok stor fattigdom og armod i Klavorn. Det ble født i alt 8 unger der og alle vokste opp. Ikke alle ungene hadde sko, men måtte dele, slik at den som skulle på skulen fikk skoa. Stua var ikke bygd helt inntil steinen og i den «småtta» pleide ungene å gjemme seg når det kom fremmedfolk til gards.

Tross arme kår hadde Ola Klavorn en god porsjon humoristisk sans, og han var kjendt for å overdrive ganske kraftig. En gang det kom fremmede på besøk, hadde Dordi klart å gjemme unna litt smør, og ho ba Ola gå opp på loftet og hente ned litt. Da Ola var kommet opp på loftet roper han ned. «Kvafor eitt tå sa sju småro ska i ta.»

Gjestfrie var nok folket i Klavorn også. Ola pleide å si til folk han møtte: «Dåkko må kjør om garn nå dokko fer forbi.» Det var å ta vel hardt i. Ikke var det vei dit og å kalle plassen for «gard» var vel drygt. Buskapen var ei ku, og i 1865 sette de også 1 skjeppe poteter. I 1875, ingen ting.

Ola hadde nok skrytt av garden sin til slektningene sine i Alvdal. En dag kom en bror av han hit for å se hans store gard. Han kom opp på Børstølen for å spørre om veien, og ble fulgt innpå bakken og vist hvor Klavora var. Det han fikk se, var ikke slik han hadde blitt fortalt. Han ble så forbannet at ha gikk sporenstreks tilbake til Alvdal uten å hilse på folket i Klavora.

Barna reiste til mange kanter da de ble voksne, men noen ble værende her i bygda. En av de som ble værende var Elen, som har mange etterkommere her.

Etterkommere etter folket i Klavora, som nå bor i San Francisco, har fått tilsendt bilde av Klavorsteinen fra sine slektninger her.

Dordi hadde en bror og en søster. Maret, som ble gift med Tarald Taraldsen 3., er tippoldemor til undertegnede. Ole, som bodde både på Røymoen og i Støggmarken, hadde barn med Maret Jonsdatter Vinjevoll, kalla for Marka-Maret.

Ole Eriksen Kveberg døde som legdekall i Tøfto på Gravem 69 år gammel. Dordi døde på Flønbakko i 1913.

Tilbake i Svorondøya fortalte Anny om plassen og om livet der under oppveksten. Neste stopp var ved minnestøtta over Ole Olsen. Den står på kanten av gammelveien, litt hitafor husa ved Snøgutubrua. 18. mars i 1855 hadde Ole vært og hentet et lass bord på Jenstadsaga, som den gang var omtrent der Kvernhuset i Lindøla står i dag. Da han skulle svinge i veikrysset veltet lasset og han kom under og omkom. Ole Olsen var eier og driver av Borstu i Svisdal, hans datter Guro ble gift med Ingebrigt Gunnarsen Forseth.

Så gikk turen til Bruøya, der ble vi tatt vel imot av Siv og Bjørn Julbø, som hadde disket opp med kaffe, røkelaks og flatbrød. Siv fortalte om Bruøya, og vi ble vist rundt.

Neste stopp var der Sjurstu en gang stod. Det var her Brit Sivertsdatter Sjurstuen en gang bodde. Ho skulle være svært så rappkjefta og hål til å svare for seg. En gang kom det noen turister forbi og traff på Brit. De ville holde litt ap med henne og spurte hvor langt det var igjen til Amerika, og fikk til svar: «Når dokko kjem innpå kleivan her så sjer dokko ljøsa i Chicago, men lenger kjem dokko ikkje fær dem sleppe ikkje inn bære kva som helst» Stuebygningen i Sjurstuen er i dag hytte i Hafsåsen. Litt lenger ned er Messinghaugen eller Steingrimhaugen. Her bodde ei Marit. Marit og Brit var ikke alltid vel forlikte. En gang hadde de røket skikkelig i tottene på hver andre, det hadde gått så hardt for seg at Brit hadde tatt til tårene. Da sier Marit: «Bære jeip te mender pessa du, di skolm du e.»

Siste stopp var Børstølen hos Dagny og Per Lundli. Per, som har aner både fra Lundlibakken og fra Grøvudalen, fortalte om slekta si og om plassen. Til slutt ble vi vist omkring på «Skomakarloftet» i gammelstua. Bestefar til Per, Peder Jonsen, f. 1866, var skomaker.

Det ble ikke tid til å stoppe ved alle kulturminnene innmed Grøvun. Bautaen over Brorekruttkompaniet måtte vi bare kjøre forbi. Bautasteinen, som tidligere sto i svingen ved Litjsnøgutu, ble flyttet ca. 200 m lenger innover og står nå ved elvakanten ved parkeringsplassen i Ålmeningsøya. Etter storflaumen i 1932 var det mange bruer og veier rundt om i hele det Sønnafjeldske Norge som ble ødelagt. Også her i Sunndal ble det gjort store skader. Brorekruttkompaniet var et ingeniørkompani som ble kalla ut da situasjonen var svært alvorlig.

Brorekruttkompaniet var i aksjon her den tiden kong Håkon den 7. ble 60 år. Dei sendte eit telegram til kongen med følgende ordlyd: Blant sunndals fjell med hakke og spett vi knoger for landet og hans majestet. Veier vi bygger og broer vi plår, og kongesalutten med dynamitt går. På 60- Årsdagen vi Ønsker vår drott at det kommende År blir fredfullt og godt. Det hører med til historien at de fikk svar fra kongen.

Bautaen er reist av kompaniet med egen steinhogger TH. Er det noen som vet hvem denne TH er?

Med hilsen Nils Hjellmo