Remi er erklært kreftfri

– Nå skal jeg leve livet!

– Det har vel ikke riktig gått opp for meg ennå, sier Remi Haugen fra Sunndal.

Flere fisketurer: Remi ser fram til flere fisketurer til Driva i framtida. Her en laks på rundt fem kilo, tatt i elva i august. Etter å ha vært gjennom to svært krevende år, gjør slike enkle gleder veldig godt. Foto: Privat.  Foto: Privat

Flagget til topps: Siste tur til St. Olavs for cellegift. Det må feires! Foto: Privat.  Foto: Privat

Nyheter

«Med ondt skal ondt fordrives», heter det i et kjent ordtak. Beskrivende for det Haugen har vært igjennom de siste par åra. Det har vært harde tak. Knallharde. Behandlinga, cellegiften, kostet ham nesten alt. Selve livet.

I to år har alt annet vært satt til side; satt på vent. Men nå kan han endelig se framover. Målstreken; den han har sett fram mot, kjempet mot, bare så vidt kunnet skimte i det fjerne, er tilbakelagt. Han er erklært kreftfri.

– Sjukepleieren på poliklinikk for blodsykdommer ved St. Olavs plantet flagget på senga mi for å feire, etter at jeg hadde fått den aller siste sprøyta i ryggen onsdag, forteller han.

– Det var den første sprøyta jeg hadde sett fram til, gledet meg til.


Det var i slutten av mai for drøyt to år siden Driva første gang skrev om Remi og om hvor fort alt kan snu. Hvordan det å få en så alvorlig diagnose, snur opp ned på alt. Da var det bare en drøy måned siden han fikk sjokkbeskjeden. Det var ikke lungebetennelsen han hadde slitt med en tid, som var tilbake. Ikke var det halsbetennelse, heller. Men kreft. Blodkreft. Akutt lymfatisk leukemi. En svært alvorlig sjukdom, som ubehandlet er dødelig i løpet av få måneder. Men heldigvis; utsiktene til å bli frisk er gode med riktig behandling.

Behandlinga startet umiddelbart. Et langt løp. Over flere år. Med cellegift, høydosekurer, og sprøyter rett inn i spinalkanalen i ryggen. Blant annet.

Remi bestemte seg allerede da han fikk den første beskjeden. «Ikke pokker om jeg skal gi opp! Dette skal gå min veg.» Han er kjent for å ha en sterk vilje. Være sta. Det skulle han få god bruk for. Han fikk en kraftig reaksjon på sprøyta med cellegift i juni det samme året. Han ble dårlig. Skikkelig dårlig. Han fikk store problem med milten. Galleblæra. Nyrene. Leveren. Han fikk magesår. Virusinfeksjon på magesekken. Og kanskje det verste; betennelse i bukspyttkjertelen. Det var kritisk. Hvor kritisk det var, skjønte han nok ikke sjøl der og da. Men Remi minnes krystallklart beskjeden han fikk fra legen: «Enten overlever du. Eller så dør du». Det er ingenting å gjøre med en slik betennelse, annet enn å vente på at kroppen sjøl skal ordne opp. Noen ganger greier den det. Andre ganger ikke.

I flere uker gjorde ikke Remi annet enn å ligge i senga på sjukehuset. Han fikk i perioder verken vått eller tørt. Det var lange, tunge dager. Han gikk ned 30 kilo. At cellegift kan ha bivirkninger, er kjent. Men det som er uvanlig, er at Remi fikk alt – på samme tid. På sett og vis mistet han hele sommeren. Oppdaget med ett at det var blitt høst.


– Den perioden i 2016 var den verste, sier Remi i dag.

– Det var nok ingen, bortsett fra legen, som trodde at jeg kom til å overleve. Han sa at «om noen kommer gjennom dette, så er det deg, fordi du er så sta», minnes han. Sjøl ville han bare slippe taket, orket ikke mer, ville bare dø.

– Ja, så ille var det. Jeg husker godt den følelsen. Men i dag er jeg glad jeg holdt ut.

Noen måneder seinere kom også et nytt tilbakeslag, også denne gangen etter at han hadde fått cellegift i ryggen. Han kjente på et slags ubehag etterpå. Noe var feil. Han reiste heim igjen fra sjukehuset på en fredag, skulle ha noen dager fri. Men han var plaget av hodepine, beskriver susing og trykk i hodet. En ubehagelig knaking i nakken. Han tok smertestillende, mer smertestillende, morfin; det hjalp ikke, Remi ble bare omtåket, mens smertene vedvarte. Til alt hell ringte han ei venninne, som tok turen for å se om ham. Hun ringte umiddelbart ambulanse, og det bar i all hast tilbake til St. Olavs. Der viste det seg at han hadde blodpropper på hjernen. To ganske store, og flere mindre. Nok en gang var det et under at det hadde gått bra.


Hver onsdag det siste året har Remi tatt en stor neve cellegift i pilleform. Dagen etter har han gått ned for telling. Hver åttende uke har han også vært tilbake på St. Olavs for å få sprøyte i ryggen. 12 livsviktige milliliter.

Onsdag klokka 12.30 fikk han den siste.

– Etterpå lå jeg med føttene høyt i en times tid, som jeg pleier. Så kom legen inn, og sa: «Da er du ferdig!». Så la han til, med et smil om munnen at «Jeg håper jeg ikke ser deg flere ganger!», ler Remi.

Ut måneden må han fortsette å ta tabletter, ettersom han skal trappe gradvis ned på cellegiften før han slutter helt.

På Facebook takker han både sjukepleiere og legen som har holdt liv i kroppen hans.


– Det var ikke sjølsagt at jeg skulle komme hit, sier Remi. Han er helt tydelig på det. Til Driva har han tidligere fortalt om andre med samme diagnose som han møtte på sin veg gjennom behandlingsløpet. Andre som ikke var like heldige som ham. Som måtte gi tapt for sjukdommen undervegs. «Døden har vært nær hele tida. Det kan være tungt og tøft. Men jeg er opptatt av å tenke positivt. Det skal være flere gode enn dårlige dager», har han tidligere understreket overfor Driva.

Da han ble sjuk, valgte han å være åpen om diagnosen. Han skrev blogg. Ikke for å få sympati, men for å dele sin historie om hvordan en kreftdiagnose oppleves. Og for å skrive tanker og grums ut av kroppen. Det har gjort godt. Og han har fått mye tilbake for å ha vært så åpen.

– Det har hjulpet meg veldig, nikker han. Etter at han onsdag fortalte på Facebook at han er erklært kreftfri, var det mange som stoppet ham og gratulerte da han var en tur i butikksenteret.

– Det gjorde godt. Det er mange som har vist omtanke og støttet meg gjennom dette.

God og viktig støtte har han også fått fra sine nærmeste. Venner og familie.

– Mora mi feiret med litt boblevann onsdag, smiler Remi. Også for pårørende har det vært en stri tørn.

– Det kom noen tårer da. Der også.


Faren for tilbakefall er svært liten. Legen har sagt at den er godt under fem prosent. Særlig siden Remi har fulgt behandlingsopplegget til punkt og prikke. Imidlertid må han finne seg i å leve med ettervirkningene etter den kraftige kuren han har vært gjennom. På samme måte som andre kreftpasienter opplever han utmattelse, eller fatigue. Han jobber 30 prosent nå, er tilbake bak rattet som sjåfør for Johansen Bakeri. Målet er å øke på etter hvert.

– Jeg kjenner i dag at etter ei uke på jobb så er jeg ganske ferdig. Kroppen er fortsatt sliten etter det den har vært gjennom. Men jeg krysser fingrene for at fatiguen vil slippe taket etter hvert.

Onsdag, etter siste sprøyte i Trondheim, gikk turen til Sverige. For å kjøpe brus og snus, sier Remi.

– På turen heim igjen ble jeg sittende og tenke. Og det var da det virkelig begynte å sige inn at jeg jo er kreftfri. Kreftfri! Inne i meg jubler jeg – men er såpass bedagelig anlagt at jeg ikke roper det ut, ler Remi.

– Nå kan jeg endelig se framover. Nå skal jeg leve livet!


Remi ser fram til vår og sommer

Han sier han har stått med begge beina i grava, flere ganger. Vært til helvete og tilbake igjen. At behandlinga mot sjukdommen nesten skulle ta knekken på ham, visste han ikke da han fikk diagnosen. – Heldigvis, sier Remi Haugen.

 

Remi kjemper sitt livs kamp

Så raskt kan alt snu. Fra ett sekund til det neste. Livet tar en helt ny vending. Du har ikke annet valg enn å stå i det. Mobilisere krefter. Gjøre deg klar til å kjempe ditt livs kamp. Alt annet blir uvesentlig.