For tre år siden begynte pensjonisten Anders Fiske med litt vedlikeholdsarbeid på Syltøran Stadion. Et par år drev han på alene og fungerte som en slags vaktmester. Så begynte det å balle på seg, og etter påska i fjor så «Syltørans Venner» dagens lys.

Nå er de fire faste karer som er her minst et par dager i uka og legger ned en gedigen dugnadsinnsats i oppgradering og vedlikehold av hele anlegget. I tillegg til Fiske består Syltørans venner av Tor Rune Schei, Kjell Andreassen og Leif Erik Meese.

Felles for alle er at de har vært her i en mannsalder, både som aktive idrettsutøvere, i ulike styre og verv, og i andre sammenhenger opp gjennom åra.

Sjøl om arbeidet er viktig, setter de det sosiale minst like høgt som den jobben de gjør.

– Kaffedrikking og gode historier er minst like viktig som arbeidet. Det må minst være så mye kaffe at det blir to «pissinger», ler Anders, som er her hver eneste dag. – Ikke uvanlig at det blir 50 timer i uka, forteller den humørfylte pensjonisten i en bisetning.

Gjør stort og smått

Ingen jobb er for stor og ingen for liten for Syltørans venner, de gjør det alt det som trengs. De vedlikeholder grasbanene, kunstgrasbanen og oppgraderer generelt hele området, med stort og smått av arbeidsoppgaver.

Gjengen har snekret blomsterkasser, nye benker på tribunen, nye «reservebenkbuer», de har malt klubbhuset, flislagt og ordnet nye toalett, ryddet kvist og rask mot sjøen, oppgradert det gamle garderobebygget, satt opp nye flaggstenger og mye, mye mer.

Fotballgruppa leier ut lokaler til dagsenteret, men når disse flytter ut igjen til høsten starter Syltørans Venner med vedlikeholdsarbeid og oppgraderinger inne i klubbhuset.

– Da er folk hjertelig velkomne hit, ikke nødvendigvis for å arbeide, men også for å holde oss med selskap, sier Schei.

– Ja, det er minst like viktig med folk som kan hefte oss bort, skyter Fiske inn.

Alt de gjør er i samråd med styret i Fotballgruppa og styremedlem Håvard Stensønes, som har ansvaret for anlegget.

Møter velvillighet

Syltørans Venner vil gjerne ha med seg så mange som mulig, og de er på jakt etter «all slags folk», både rørleggere, elektrikere, noen som kan sveise, og så videre. Ikke bare pensjonister, men også alle andre som har lyst.

I tankene ser de for seg at dugnadsarbeidet med nok folk kanskje kunne fungere som et slags skiftsystem, med en gruppe på dagtid og en på kveldstid.

– Det er et stort anlegg, så det kreves et stort frivillig arbeid for på holde ved like og drifte dette, påpeker Anders.

De retter en stor takk til alle bedrifter som er velvillige hver gang de spør om noe.

– Bedriftene stiller opp med veldig gode tilbud, de låner oss maskiner, med mer. De er helt enestående, vi har ikke fått ett eneste negativt svar når vi har spurt om noe, sier Fiske.

Byr på bacalao

Klokka to på lørdag er det klart for sesongens første heimekamp på grasbanen her. Da møter Surnadals 4.-divisjonslag Elnesvågen,  og en time før kampstart inviterer Syltørans Venner til bacalao.

– Da kan alle frivillige, alle som har et hjerte for Syltøran komme. Alle de som ønsker å bidra litt, sier Schei.

Her vil det også bli litt orientering om anlegget og arbeidet som utføres her.

– De fleste besteforeldre har barnebarn som er med her og ønsker at disse får et best mulig tilbud, så da er det greit å være med og legge best mulig til rette for det. Vi har plass til mange fler enn oss fire her, både pensjonister og andre, forteller de.

Det var daglig leder i Surnadal IL, Øystein Hjelde Bondhus, som innkalte til pressetreff torsdag, og han får ikke understreket nok hvor viktig slike frivillige er for klubben.

– Disse karene er en uvurderlig ressurs for Surnadal IL og fotballgruppa. De snekrer, pusser opp, rydder kvist og mye mer. Dette er ekte hverdagshelter som virkelig fortjener anerkjennelse og ansiktene sine i lokalavisa, sier han.

Skuffende innlegg

Sjøl om det meste er artig og trivelig rundt kaffebordet der vi sitter, har Tor Rune likevel et lite hjertesukk å komme med.

Når de vet hvor utrolig mange dugnadstimer som legges ned både i Surnadal og i alle andre bygder rundt omkring, synes karene det er skuffende å lese innlegg i avisa der folk angriper og rakker ned på både kultur og idrett, som i stor grad er tuftet på frivillighet og ikke kommunal finansiering.

Schei viser spesielt til et leserinnlegg i Driva, der en person under overskriften «luksussyndromet» kaller idrett og kultur luksusting, og setter dette opp imot sånt som vegvedlikehold i kommunen.

– Jeg reagerte på måten ting var framstilt på her. Dette skuffer meg voldsomt, det meste i idretten og kulturlivet finansieres gjennom dugnadsinnsats, så en må gå ut ifra at sånne ting kommer fram som følge av mangel på engasjement og kunnskap, sier han.