Fylkesutvalget i Møre og Romsdal møtes 25. februar. En av sakene som skal behandles, er felles kommunal oppreisningsordning for fylket. Som kjent finnes det ingen slik oppreisningsordning i fylket i dag.

Ingrid Opedal (SV) la i fjor fram forslag om å få gjennomført en utredning, med mål om å få etablert en felles oppreisningsordning for barn fra Møre og Romsdal som ble utsatt for overgrep og omsorgssvikt i offentlige institusjoner før 1992.

Fylkestinget vedtok oversendelsesforslaget.

Nå kommer saka til behandling i fylkesutvalget. Der får de følgende innstilling fra fylkesrådmannen:

Forslag til vedtak:

Møre og Romsdal fylkeskommune finn ikkje grunnlag for å ta opp arbeidet med å utgreie/etablere ei felles oppreisingsordning for born frå Møre og Romsdal som vart utsett for overgrep og omsorgssvikt i offentlege institusjonar før 1992.

"Prinsippielle betenkeligheter"

Det vises i fylkesrådmannens vurdering til pratiske utfordringer - blant annet at en forutsetning for ordninga har vært at fylkeskommunen skulle påta seg å være sekretariat. Men fylkeskommunen har ikke lenger oppgaver innenfor barnevern, og derfor ikke kompetanse innenfor dette området.

I tillegg til innvendingene av mer praktisk art understrekes "prinsippielle betenkeligheter ved ei slik ordning der ein forutsett at det har skjedd alvorlege brot på regelverk og prosedyrar ved fylkets barnevernsinstitusjonar utan at dette er nærare undersøkt".

Fylkesrådmannen viser til utviklinga i mange kommuner, hvor vederlag på inntil 750.000 kroner utbetales "på grunnlag av ei egenerklæring og utan at kommunane har gjennomført undersøkingar i dei aktuelle barneverninstitusjonane som kan grunngi utbetaling av erstatningsbeløp i ein slik størrelsesorden. I desse tilfella har ein etter vårt syn fjerna seg frå det som var det prinsipielle grunnlaget for slike ordningar - at dette var meint å vere symbolske beløp og at det difor blei stilt mindre strenge krav til dokumentasjon for skade og årsakssamanheng enn det som elles gjeld innafor erstatningsretten. Denne utviklinga er i betydeleg grad med på å svekke grunngivinga for desse ordningane".

Det vises også til at oversendelsesforslaget ikke er avgrensa til barn som var plasserte i barnevernsinstitusjoner, men også vil kunne gjelde barn på sjukehus, barn på barnehager og lignende. Dermed vil ikke ordninga kunne forankres i Stortingsmelding nr. 24 (2004-2005).

Videre vises det også til at fylkesutvalget i fjor sa nei til å etablere en egen oppreisningsordning for personer som da de var barn, var innlagt for behandling av tuberkulose ved Fylkessjukehuset eller andre sjukehus som fylkeskommunen hadde driftsansvar for, og mener det er relevant i saka.

Fylkesrådmannen peker videre på at personer som har vært utsatt for alvorlige krenkelser under opphold i barnevernsinstitusjoner, spesialskoler og verneskoler før 1980, har adgang til å søke vederlag fra staten. For plasseringer senere enn 1980, vil disse sakene i mindre grad være foreldet, og erstatning vil derfor kunne kreves etter de alminnelige erstatningsreglene.

"Ikkje urimelig"

Fylkesrådmannen mener heller ikke det eravgjørende at andre fylker og kommuner har etablert egne erstatningsordninger. Som tidligere omtalt i Driva har en rekke andre fylker og kommuner gjort dette. Men fylkesrådmannen viser til at det også er mange fylker og kommuner som ikke har opprettet ordninger, "og dei lokale oppreisningsordningar som er etablert er ulike både når det gjeld tidsrom og med omsyn til vederlagets størrelse. Bildet er altså nokså brokete og det er difor vanskeleg å sjå at det er urimeleg at det ikkje er ei eiga ordning i Møre og Romsdal".

Her finner du hele saksframlegget.

- Skuffa

Opedal har følgende kommentar til fylkesrådmannens vurdering:

- Eg er sjølvsagt skuffa over tilrådinga frå administrasjonen, som eg hadde håpa skulle vere positiv til å få til ei ordning også i Møre og Romsdal. No får vi setje vår lit til at politikarane i fylkesutvalet har eit anna syn, og at dei gjer eit positivt vedtak. Eg veit at KS har jobba for å få til dette, som etter mitt syn er eit rettferdskrav og ei orsaking til dei som vart utsette for overgrep medan dei var under offentleg omsorg.