Politisk rådgiver i Skolelederforbundet Modolf Moen, er opprinnelig fra Eidsvåg i Nesset. Under 17. mai-arrangementet på Bergtun holdt han denne talen:

Kjære unger, kjære voksne, kjære nessetgjeldinger. Gratulerer med dagen!

For meg er det en stor glede å få lov til å holde 17.mai-tale her på Bergtun, et sted jeg har så mange gode minner fra. Ikke bare fra flotte folkefester på 17. mai, men også fra ungdomsdiskotek, skuespill og revyer, og nå siste gang jeg var hjemme - til og med quiz. Initiativet, iveren og samholdet som Bergtun representerer er inspirerende for en som til daglig bor i Oslo-gryta. Her på Bergtun i dag feirer vi derfor egentlig ikke bare nasjonaldagen, men like mye lokalt samhold og bygdeoptimisme.

Som vi alle vet er ikke våren i år som alle andre vårer. For i tillegg til å feire nasjonaldagen, er vi som sitter her i dag også gjester i et viktig 70-årslag. Denne måneden er det 70 år siden den tyske okkupasjonen av Norge ble opphevet. Krigsåra var tøffe, for hele landet, og for Møre og Romsdal alene. Kongen rakk bare så vidt å slippe unna okkupasjonsmakten ut våre fjorder. Ålesund ble bombet til ruiner. Men heldigvis gikk også andre verdenskrig over. Freden ble startskuddet for byggingen av en flott velferdsstat som vi feirer i dag. FN slår nok en gang fast at Norge er verdens beste land å bo i. Og dagen i dag er kanskje den beste dagen for å reflektere over nettopp det. Men like vikig som å klappe oss selv på skulderen, er det å spørre hvilke forventninger vi bør ha til oss selv som nordmenn, på grunn av denne priviligerte posisjonen.

Jeg tror at barns fortellinger om samfunnet er en god målestokk på hvordan vi har det. Barna er, som vi alle vet, kjent for sin ærlighet. I min daglige jobb for Skolelederforbundet, en fagforening for ledere i oppvekst- og opplæringssektoren, får jeg jevnlig både gledes- og bekymringsmeldinger fra rektorer der ute som ser hvilken hverdag våre unge lever i. Uten å bagatellisere hvor vanskelig det var å vokse opp under krigen, vil mange faktisk hevde at det ikke nødvendigvis er enklere å vokse opp i dag, enn den gangen. Selv om norske barn manglet mye under krigen, hadde de mye også. Randi Roland Huseth fra Lund i Aust-Agder var fem år da krigen brøt ut. Da hun ble spurt om oppveksten, svarte hun følgende.

«Jeg opplevde det som veldig fredelig, rolig og uten frykt. Foreldrene mine var veldig opptatt av å beholde roen og verne oss mest mulig mot det som skjedde. Vi hadde mat og det meste vi trengte. Det eneste jeg kan huske det var mangel på smør. Jeg kan også huske min mor laget sukkertøy av havregryn og sukker. Dette kalte vi for slikk. (…) men vi kunne jo ikke reise som vi ville. Jeg hadde besteforeldre i Arendal, og da trengte vi tillatelse for å reise.»

Det er særlig to ting jeg merker meg ved Randis fortelling. Den første er beskrivelsen hennes av å vokse opp uten frykt. Mye av æren gir hun foreldrene, som holdt roen og beskyttet barna sine. Nærværende foreldre er som kjent, men av og til glemt,det viktigste for barns oppvekst. Fra de jeg kjenner i oppvekst- og opplæringsektoren får jeg alltid høre at hjemmet betyr nærmest alt for hvordan barna både har det og gjør det. Foreldre som ser barna sine, som bruker tid på dem, og som får barna til å føle seg verdsatt og beskyttet uansett omstendigheter, er den beste grunnmuren for et godt liv. Randis mor var tydeligvis en av disse. Av Randis historie ser vi også hvilken kollossal makt som ligger i de små hverdagsgledene. I dagens heseblesende tempo, der foreldre kjører skytteltrafikk mellom barnehage, skole, fotballtrening og kulturskole, er det kanskje ikke like stor plass til de små ting. Selv om moren til Randi ikke kunne kjøpe alskens lørdagsgodt eller servere breddfulle påskeegg, slik vi kan i dag, så visste hun hvordan hun kunne lage til en fest for barna likevel. Ytre omstendigheter har neppe alt å si for oss som mennesker. Randis historie viser at det er mulig å finne lyspunkter i en kummerlig tilværelse, så lenge man holder sammen og gjør det beste ut av det man har.

Det andre jeg har bitt meg merke i, er at også Randis historie har en skyggeside. Og den er mangelen på frihet. For det er vel først og fremst den norske friheten vi feirer i dag, like mye som freden. Retten til å kunne si det du vil. Retten til å kunne organisere deg. Til å engasjere deg. Og ikke minst retten til å reise dit du vil, bevegelsesfriheten. Den manglet Randi, men den har vi i dag. Denne formelle friheten er ingen selvfølge, selv om vi lett tar den for gitt.

Men det finnes mange typer frihet og ufrihet. Dagens barn nyter godt av en uinnskrenket formell frihet. FNs barnekonvensjon var en uvant tanke i 1945, det samme var sannsynligvis Barneombudet. Ja, hvis vi ser på regelverket i dag, så taler det for at barna våre skal ha det bedre og tryggere enn noensinne. Men er det så enkelt?

I tillegg til formell frihet har vi nemlig også uformell, eller sosial frihet. Friheten til å vokse opp i trygge former, fri for tvang eller press. Som vi hørte Randi fortelle, hadde hun en trygg og rolig oppvekst, til tross for at den formelle friheten hennes var begrenset. I dag står de unge kanskje i motsatt situasjon. Jeg skal gi ordet til en som vet mer enn meg om temaet, nemlig Leon Bafondoko, skoleelev i Oslo. I et leserinnlegg i VG i fjor, skrev han følgende:

«Det samfunnet vi lever i viser ingen medfølelse til de som faller utenfor våre økende krav til vellykkhet. (…) Jeg selv er en samfunnsengasjert ungdom, men samtidig forventer alle at jeg skal være skoleflink og utrolig god i idrett. (…) Mange rundt meg forventer at jeg skal være den tradisjonelle fotballgutten og en treningsnarkoman som alle andre gutter har blitt. Men sånn er jeg ikke fordi jeg har funnet meg selv og klart å definere hvem jeg er og ikke hvem jeg ønsker å være. Ungdom trenger å finne seg selv og jobbe med sitt eget selvbilde.»

Med full frihet og enorm velstand, har dagens norske barn og unge ubegrensede muligheter. Dessverre ser vi, som Leon beskriver, også at mange av dem opplever ubegrensede forventninger. Det kan virke mot sin hensikt når muligheter blir krav. Når tilbud blir tvang. Den såkalte «Generasjon prestasjon» eller «Generasjon perfekt» lider under et massivt forventningspress, det er det ingen tvil om.

Dette presset er en stor trussel mot den uformelle, sosiale friheten, som kanskje er like viktig som den formelle for mange. Å være utrolig god i idrett, engasjert i politikk og flink i alle skolefag, er i min bok godt over full stilling. Gjennom min kontakt med skoleverket, vet jeg at andelen barn og unge med psykiske problemer er økende. Jeg vil ikke nøle med å si at dette henger tett sammen med prestasjonsjaget. På mange måter vil jeg si at denne typen press er selve motstykket til hva en barndom eller oppvekst skal være.

«Jeg har funnet meg selv, og klart å definere hvem jeg er og ikke hvem jeg ønsker å være», sa Leon. Heldigvis for han. Det er imponerende at Leon har greid å kjøre slalåm mellom alle forventningsportene vi som samfunn har stilt opp, og funnet sin egen løype i livet. De jeg personlig er mest bekymret for, er ikke de stressede flinke, men derimot de som opplever seg som så undermåls, at de heller hopper rotteracet. Spørsmålet er så; hvor ligger ansvaret? Svaret er hos oss voksne. Det er vi som er rollemodeller. Det er vi som viser barna våre hva som virkelig betyr noe her i ilvet. Da er det viktig at det ikke blir for stort sprik mellom det vi sier og det vi gjør. Det er ikke særlig vanskelig å være enig med det Leon sier. Men er vi voksne tydelige nok på at det ikke er antall seksere, uttak på kretslaget, pianoferdighetene eller utseendet som teller? Hvis vi skal berge barna fra prestasjonsjaget, bør vi begynne med oss selv. Vi voksne skylder barna friheten til å være barn, til å prøve og feile, bli kjent med egne styrker og svakheter. Og til å bli akseptert for nettopp disse.

Men som med Randis historie, er det ikke vanskelig å finne mer enn ett budskap i Leons ord heller. Vi må ikke glemme alt det positive som dagens ungdom i Norge både står for og opplever. Ungdom i dag brenner ikke inne med det som ligger på dem. Ungdom i dag er mer engasjert i samfunnet de lever i enn noen gang før. Engasjementet kommer ikke bare til syne hos slike som Leon, som byr på det personlige, men også til syne gjennom barnas sans for solidaritet. I mange leserinnlegg, for eksempel på Aftenpostens barnesider, fremviser mange barn og unge sterkt engasjement i internasjonal rettferdighet. Med så engasjerte barn og unge som vi har i Norge i dag, lover fremtiden godt.

Selv om Leons fortelling om hvordan det er å være norsk ungdom i dag nok er beskrivende, er det nettopp det å være norsk ungdom han beskriver. For mens vi kler oss i dress og bunad og feirer friheten i dag, går mange millioner av barn og unge i filler, på flukt fra alvorlige konflikter. Det kanskje verste eksempelet i dag, er Syria. Generalsekretær i Flyktningehjelpen, Jan Egeland, kaller krigen i Syria den største humanitære katastrofen i moderne tid. EN MILLION syriske barn er nå på flukt på grunn av borgerkrigen. Tre millioner barn har vokst opp under krigen, og kjenner ikke noen annen virkelighet. Redd Barna har intervjuet åtte syriske barn om hvordan det er å leve i krigen, en av dem er 14-åringen Ibrahim, som nå bor i flyktningleir i Jordan. Hør hva Ibrahim forteller:

«Jeg har ikke gått på skolen på to år, helt siden krigen startet i Syria. Nå bor jeg i Jordan. Det er trygt her, ingen skyting eller vold. Ikke som i Syria, hvor det bombes og drepes overalt.

Kontrasten mellom Ibrahims og Leons fortellinger er voldsom. Krigen, det vi betrakter som historie, er samtid for syriske barn i dag. Det har ingen hensikt å rangere lidelse. Krig er like alvorlig for menneskene den rammer uansett. Det viktigste her er å ta innover seg kjernen i Ibrahims fortelling. For til tross for at han helt sikkert bærer på traumer fra hjemlandet, har Ibrahim fått tilbake det viktigste av alt. Nemlig tryggheten. «Det er i alle fall trygt her i Jordan», sier han.

Norge er Jordan ganger ti, om ikke ganger hundre når det gjelder det å tilby trygghet til våre innbyggere. I april gikk lederen for Kirkerådet, Svein Arne Lindø, ut og krevde at Norge skulle ta i mot 10.000 flere syriske flyktninger. Til nå har vi tatt i mot fire tusen. Sverige har tatt i mot 60 000. Spørsmålet kirkerådet har stilt seg er: kan vi ikke matche Søta Bror? Nesset har på sin side tatt til følge regjeringens anmodning om å ta i mot flere flyktninger, og fikk liketil ansatt en egen flyktningekonsulent i fjor. Det er viktig å bli godt mottatt i sitt nye hjemland for å settes i stand til å gi noe tilbake også. Meningene rundt asylpolitikken er selvsagt sprikende, og det skal vi ha respekt for. Jeg nøyer meg med å si at vi har mye å dele ut her i Norge, og det mangler ikke på folk å dele med.

Jeg kunne rundet av med å sitere en eidsvollsmann. Eller en historiker. Kanskje kongen, til og med. Jeg kommer ikke til å gjøre det. I dag har vi latt barna være revisorer og presentere regnskapet for dagens samfunn. Vi har hørt tre barn fortelle om hvordan det er å vokse opp, i trygghet og utrygghet, i frihet og ufrihet, i fortid og nåtid. Og for meg er det nettopp her essensen ligger.

For er ikke frihet og trygghet egentlig to sider av samme sak? Hva er vel trygghet, om det ikke er frihet fra trusler? Hva er vel frihet, om ikke retten til en trygg oppvekst? Kontrasten mellom fortellingene til barna vi har hørt er stor, men et fellestrekk finnes. Nemlig det fundamentale behovet for trygghet alle har.  I dagens norske samfunn nyter både barn og voksne uinnskrenket frihet på papiret og er beskyttet fra ytre utrygghet. Men utrygghet kan også være innvendig, som Leon har fortalt oss. Konklusjonen min er at et samfunn er aldri bedre enn den graden av trygghet vi kan tilby. Det er ikke bare de folkevalgtes ansvar, eller en sak på forsvarsministerens bord. Alle dere voksne kan gjøre en innsats for å beskytte våre barn, kanskje særlig mot den indre utryggheten. Andre barn igjen, som asylsøkere og flyktninger, trenger først og fremst å få papirene i orden. De trenger sårt den formelle friheten og ytre tryggheten som norske barn bader i.

Hvis vi alle kan tenke at vi har et medansvar for å gjøre våre barn og unge trygge, både her hjemme, men også ute, mener jeg at vi kan leve opp til forventningene et så flott land som vårt bør ha til seg selv. Det krever mobilisering, ikke av hærstyrker, men av solidaritet og toleranse. I stedet for å sitere en eidsvollsmann gjentar jeg heller Ibrahims ord. Forhåpentligvis kan de være en god rettesnor for hvilke valg og priorteringer vi voksne bør gjøre. Her er det trygt, sa Ibrahim. Han er ikke alene om å verdsette det.

Med disse ordene vil jeg ellers ønske dere en riktig god feiring av nasjonaldagen. Gratulerer med dagen alle dere voksne, men spesielt dere barn - som minner oss på hva som er viktigst - uansett hvor i verden dere bor.

Takk for meg!

(talen ble fremført på Bergtun i Eidsvåg 17. mai)