– I år er det 70 år siden kampen mot nazismen vant fram og Norge sammen med de allierte vant krigen. Slik åpnet ordfører Lilly Gunn Nyheim sin tale, da frigjøringsdagen og Den nasjonale veterandagen ble markert i Åsskard kirke fredag.

Veteraner og mange andre deltok i markeringen. Første del foregikk ute ved minnebautaen over Gunnar P. Bøe.

– Det er ikke mange veteraner igjen fra andre verdenskrig. Det finnes fortsatt mange som opplevde krigen som barn, men de som var med og kjempet i krigen er borte. Men deres vitnesbyrd lever videre og de herfra som mistet livet har minnesmerker etter seg, som Gunnar Bøe her på Åsskard, sier sokneprest Bernt Venås i sin innledende tale.

Han har møtt og snakket med mange som kjempet og opplevde krigens harde realiteter, og fastslår at det som skjedde skaper det som skjer.

– Mange bar– og bærer med seg byrder etter krigens redsler. Det har kostet. Og for noen ble byrdene for tunge å bære, forteller han, uten at videre utdypning er nødvendig.

– Vi andre skal være takknemlige, og vi skal fortelle videre hvorfor vi har grunn til å være takknemlige. Derfor er slike minnedager så viktige, fastslår presten.

Døde for landet

Mange slektninger av bøfjordingen Gunnar P. Bøe deltok i markeringen. Gunnar var en av tre fra det som i dag er Surnadal kommune som mistet livet i Nord-Norge i aprildagene 1940. Han døde 22 år gammel i slaget ved Gratangen 25. april 1940. Jevnaldringen Hallvard Røen fra Stangvik ble såret i samme slaget og døde av skadene fem dager senere.

Bøe og Røen ble midlertidig gravlagt ved en feltkirkegard som ble anlagt i ei bjørkeli i Gratangen, men ble i juni 1941 flyttet «heim». Bøe ble da gravlagt ved Åsskard kirke og Røen i Stangvik. Tredjemann var Anton Husby fra Todalen. Han tjenestegjorde om bord på panserskipet «Norge» og døde den dagen krigen kom hit til landet.

– «Norge» ble torpedert i Narvik havn 9. april 1940 og Husby ble med skipet ned. Det heter seg at skipet gikk ned på bare 10–15 sekund, forteller leder i Indre Nordmøre Forsvarsforening, Olav Jostein Holten.

Alle tre har fått hvert sitt minnemerke ved hver sin kirke; Åsskard, Todalen og Stangvik.

Holten beretter videre at til sammen mistet 34 unge nordmøringer livet i disse kampene og over 60 ble såret.

– Må aldri glemme

Ordfører Lilly Gunn Nyheim poengterte også viktigheten av slike markeringer i sin tale, og at disse markeringene aldri går ut på dato.

– Vi må aldri glemme de som gjennom sin innsats, og ved å gi sine liv bidro til friheten som ble gjenvunnet i 1945. Frigjøringsdagen i 1945 var en veldig viktig dag for Norge, avslutningen på et av de mest dramatiske kapitlene i historien vår, sier hun.

Nyheim framhever Bøe, Røen og Husby, som ga sine liv for et fritt Norge. For ett fritt land var ingen selvfølge, og våren 1940 så det veldig mørkt ut. Også her i kommunen fikk folk kjenne på hva krig virkelig er, noe som har blitt gjenfortalt og båret videre av alle de som opplevde det.

– Flyene kom, bombet og skjøt etter folk, og vi som lever nå har hørt om mødre med små barn i armene som løp ned i møkkakjelleren for å søke ly bak tykke murvegger. Karer måtte ta avskjed med mødre, kjerringer og unger for å reise ut og møte fienden i kamp. De som satt igjen heime var både redde for sine og utrygge for framtida. Slik fikk alle kjenne på hva krig virkelig er, sier Nyheim.

Hun mener det er viktig at oppvoksende generasjoner bevarer og bærer videre kunnskapen om andre verdenskrig, både om hva den handlet om og hvilke konsekvenser den fikk for folk i Norge og i resten av verden.

– Både skole og alle voksne er ansvarlige for å bevisstgjøre dagens unge om dette. Derfor er det med stor interesse jeg ser fram til filmen «Krigsminner frå Surnadal», som Eistein Bæverfjord er i ferd med å lage.

– Krig er tidløst

Ordføreren takket Indre Nordmøre Forsvarsforening og alle andre som legger ned betydelig arbeid i å bevare krigshistorien vår.

– Vi skal aldri glemme vår egen krigshistorie, vi har en plikt til å huske den. Ikke bare av takknemlighet og respekt til alle nordmenn som led under 2. verdenskrig, men også av solidaritet til alle som opplever overgrep, vold og frihetsberøvelse i andre deler av verden i dag.

Hun nevner spesielt situasjonen i Syria, Irak og konflikten mellom Ukraina og Russland.

– At krig er tidløst, ser ut til å være en tragisk kjensgjerning, men vi må likevel aldri gi opp å jobbe for at fornuft skal seire når konflikter skal løses, sier hun.

Nyheim hedrer også alle veteranene som har tjenestegjort for Norge, både under andre verdenskrig og i alle internasjonale operasjoner etter krigen.

– Siden 2. verdenskrig har over 100 000 nordmenn tjenestegjort i nær 100 ulike internasjonale operasjoner i mer enn 40 land, på fire kontinent. Mange er fra vår kommune og jeg er glad for å se mange av dere her i dag. Jeg vil rette en stor takk til hver og en av dere for innsatsen, sier hun.

Hun avsluttet med å legge krans på minnebautaen etter Gunnar P. Bøe, for slik å minne og hedre alle som har tatt– og fortsatt tar del i å forsvare våre verdier og bidra til fred.

Var i Libanon

Anne Lise W. Wullum avsluttet utedelen av markeringen med å synge «Blå salme», og deretter ble det kaffe og kaker i kirkestua, besørget av Åsskard Bygdekvinnelag. Her ble det imidlertid ikke plass til alle, så noen tok med seg kaffekoppen og kakestykket inn i kirkebenken. Mang en historie ble delt, både fra krigens dager og fra etterkrigstida.

Mange veteraner fra internasjonale operasjoner var til stede. Blant disse Ivar Jostein Sæter og Roar Halle, som var med i de norske FN-styrkene i Libanon på 80-tallet. Sæter reiste nedover med 9. kontingent våren 1982 og Halle i 10. kontingent fra høsten samme år.

– Det var under den israelske invasjonen som startet 6. juni 1982, forteller Sæter som tjenestegjorde i saniteten der i seks måneder.

Halle reiste nedover samme høsten, og da hadde allerede broren Erik Halle vært der en kontingent. Eriks siste halvår og Roars første halvår var de derfor sammen der nede. Begge var der i ett år, Roar i transporten.

– Det var innmari kjekt at bror min allerede var der. Så synes jeg det var utrolig kjekt å lære kulturen og folket å kjenne. Mye verdifull kunnskap å ta med seg, fastslår Roar. Han tjenestegjorde også der i ett år i 1986–87, kontingent 16 og 17.

Ivar Jostein forteller at det var to grunner til at han reiste.

– Punkt en var opplevelsen og punkt to var å tjene litt penger. Opplevelser fikk vi rikelig av og vi lærte mye om folk og kultur. For i tillegg til at vi skulle støtte og berge våre soldater, hadde vi også et ansvar for lokalbefolkningen, forteller han.

Delte krigshistorie

Leder i Bøfjorden Historielag, Bernt G. Bøe, sto for siste post på programmet, og delte et lite stykke krigshistorie i ord og bilder.

Her fikk vi servert noen drypp av lokalhistorie, om krigen og frigjøringen. Som den gangen da broren til Gunnar P. Bøe; Ingebrigt, fikk dødsbudskapet.

– Det var konfirmasjon i Åsskardkirka 16. juni 1940, to måneder etter at krigen startet. Nyheten om Gunnars fall nådde bygda da medsoldatene, blant andre Edvard Aasbø, kom heim. Ingebrigt sto klar til å gå inn kirkegolvet sammen med de andre konfirmantene da han fikk nyheten om brorens død, forteller Bøe.

En annen historie er om den russiske fangen som rømte fra en tysk fangeleir på Tingvoll, og hans flukt gjennom Bøfjorden, Åsskard, opp Bæverdalen og videre mot Trøndelag med Sverige som mål.

– Hvordan det endte er uvisst, men trolig var det han som falt for en tysk kule da han krysset elva Orkla noen dager senere, forteller Bøe.

Ett av stedene han overnattet under flukten var i Sætervika på Åsskard. Der mistet han foldekniven sin, som i dag befinner seg på krigsminnesamlinga på Åsen.

Bernt oppfordrer ellers alle som vil høre mer krigshistorie til å møte opp på Sjøbruksmuseets sesongåpning 7. juni, da tema på åpningsdagen blir okkupasjon og frigjøring.

Den flotte markeringen i kirka ble avsluttet med nasjonalsangen, sunget til pianotoner av Bøe.