Det er høst.

Det regner ute.

Drypper ustanselig.

Man blir nedstemt av slik vær, men det gir samtidig ro i sjelen.

Bunnløs ro.

Man avmektes.

Men det er også andre forhold som gjør at man føler avmakt.

Som gjør at man blir lei seg.

Et dødsbudskap nådde fram til meg.

Som gjorde at jeg ble uendelig lei meg.

Kreft er en snikende sjukdom, ja, ekkel!

Sjukdommen skaper en helt spesiell uhygge. Det er dens vesen.

Slår til når du minst venter det. Og ofte med det verst tenkelige utfall.

En dag for fryktelig mange år siden kom du og fortalte meg at du ville starte band, hadde fått med Per på gitar og hadde sett for deg at jeg skulle slå trommer.

Jaha? Meg på trommer???

Men slik ble det. «The Popmakers!» Husker det var jeg som kom opp med navneforslaget, men du tente på ideen: «Jaaa, Popmakers!» sa du. Bandet fikk den kortest mulige karriere: Jeg tror det ble med ei øving.

Et par år senere kom jeg over et velbrukt slagverk. Da prøvde vi oss igjen. Bandet fikk det merkelige navnet «Hurr-Honk» etter honnstadungdommenes likelydende stammehyl. Det gikk mye bedre med dette bandet: tror vi hadde én og en halv opptreden.

Ditt store idol var lenge Eric Clapton, som du mente var verden beste gitarist, men det var jeg som ble født på hans sjuende bursdag.

John Benson Sebastian var lenge mitt store idol, men det var du som ble født på hans tiende bursdag.

Tilfeldighetenes ironi.

Etter hvert ble det diverse musikalske karrierer og yrkeskarrierer, men vi hold da såvidt kontakten, det var ikke verre.

Etter at du ble sjuk fant vi sammen igjen og vi utvekslet tanker og ideer på epost og du bidro med en god del informasjon til boka jeg er i gang med å skrive. Men besøk ville du ikke ha, det ble for slitsomt. I det siste har epostene uteblitt og jeg forsto hvilken veg det bar.

Nå har du slått den siste akkorden og pakka ned gitaren, låst kassen.

Så får jeg slå av strømmen, jeg da, på den Selmerforsterkeren, din aller første, og som du var så stolt av. Du mer lo enn snakket da du ringte og fortalte: «Den står på bordet her», sa du, da jeg vantro og måpende ble meddelt nyheten. Kjøpt pent brukt på Sunndalsøra av faren din, det kom som en stor overraskelse.

Jeg trekker ut pluggen og sier «ha-det» en aller siste gang, og det kommer ikke en lyd mer.

Hurrrr Honk Honk!

Av Otto Skjermo