Torsdag 14. desember tapte Halvor Bele kampen mot kreften og døde. Det var hans eget ønske at denne artikkelen kom på trykk, også om det skulle bli etter hans bortgang.

Halvor aksepterte situasjonen og var helt åpen om sjukdommen og hvordan han hadde det. Ved å fortelle om hvordan han opplevde denne tida, fra han fikk kreftdiagnosen og fram til slutten, ønsket han å hjelpe andre som blir sjuke eller møter motgang. Hjelpe dem til å stå på og holde det gående, være positive og ikke gi opp. Uansett hvor mørkt det ser ut.

– Jeg har vært åpen fra første dag. Dette gjør det mye lettere å prate med folk, det at alle vet hvordan jeg har det gjør at det blir enklere for alle å forholde seg til det. Jeg har også prøvd å være positiv hele vegen, for det er uansett ikke vits i å grave seg ned i det som har vært, sa han.

For meg er dette et veldig spesielt arbeidsoppdrag. Mannen som sitter foran meg denne senhøstdagen – 75-åringen som ikke har lange stunda igjen i dette livet – er min kjære onkel Halvor. Vi skriver 22. november når jeg besøker ham heime i Skogvegen i Molde. Det er både tungt og trist, men samtidig litt fint å sitte sånn og høre om et rikt liv som snart er over – et levd liv. Det setter tingene i perspektiv.

Det går fort nedover, det er bare dager eller uker igjen når jeg besøker han. I bukhula har han en svulst som vokser fort og som passerte 20 centimeter i diameter allerede på vårparten. Magen er derfor stor, mens resten av kroppen har visnet bort, det er bare skinn og bein. Unntaket er føttene, både lår og legger er som tømmerstokker på grunn av medisinen.

Han vet hvor det bærer, det finnes bare en utveg; døden. Men han håper å få oppleve jula for siste gang.

– Jeg håper jeg får feire jul, men vet ikke om jeg holder så lenge. Uansett så håper jeg det går fort og smertefritt når det først skjer, sier han.

Han er veldig opptatt av å få fram at åpenhet har vært godt og viktig for både han sjøl og de han omgås, at det gjør det lettere for alle.

– Åpenhet og det å nyte livet her og nå. Ikke gi opp. En må tenke framover sjøl om en ikke vet hvor lenge en har igjen. Det er viktig å leve som før og være med på det som skjer. Tenke positivt – ikke for stort fokus på sjukdommen og begrensninger.

Onkel Halvor vokste opp på foreldrenes småbruk på Bele i Surnadal kommune, som eldstemann i en søskenflokk på seks. Han vet han er den neste av dem som tar farvel med livet, så da blir de bare fire søsken igjen.

– Men jeg fikk beholde begge foreldrene mine lenge og jeg har hatt god kontakt med alle mine søsken hele livet, og i tillegg har jeg fått min egen familie, så jeg har vært heldig, synes han.

Hans store interesser gjennom livet har vært jakt, fiske og friluftsliv. Spesielt fiske. Summerer man timene onkel har hatt med fiskestanga ved sjøen, i fjellvatna – eller i lakseelvene Bævra og Surna, så blir det mangfoldige år til sammen. Og utallige tonn fisk har han dratt i land siden den gang han startet med å dra aure på høstflommene i Belaelva som guttunge.

Elvefisket har betydd mye, denne hobbyen har vært batterilading og balsam for kropp og sjel, og samtidig sosialt. Han har blitt kjent med mange på elvebredden. Hans aller siste laksesesong denne høsten resulterte også i laks, både i Bævra og i Surna. En på 8 kilo og en på 6,7 i Bævra, og to lakser på 7,3 og 6,7 kilo i Surna. Samt smålaks i begge elvene.

Sjøfisk har han dratt i tusentall både fra land og båt, der timeantallet med fiskestanga nok er størst i Hamnesfjorden og Åsskardfjorden. Og i oktober hvert år har det vært sildefiske med garn.

– Sjøen har vært et veldig greit spiskammers, smiler han.

Fisketurer og rypejaktturer på Belafjellet har det også blitt mange av, og noen hundre ryper har han hentet ned i løpet av disse åra.

– Jakt og fiske har vært kjære hobbyer og en viktig del av livet. Med en sittende jobb hos Brunvoll AS har det vært godt å få rørt seg litt, så dette med friluftsliv og uteliv er det jeg har ladet batteriene med.

Men nå er den aller siste turen tatt, alt er historie og minner. I august fikk han seg en siste tur til hytta si på Belafjellet, tre døgn sammen med eldste dattera, Karin. Dette var noe han satte stor pris på.

– Jeg er veldig glad for at det ble ordnet traktorskyss til meg opp den bratte Belalia så jeg fikk meg en siste tur til hytta. Været var også bra, så vi var heldige, dette ble en kjempeopplevelse. Det ble til og med fisk så vi fikk oss ei skikkelig panne med fin og god fjellørret surret i rømme, forteller han. – Mange gode minner, men det var veldig rart å dra derfra for aller siste gang...

Og det har etter hvert blitt mye som er gjort for aller siste gang. Hytta i fjellet har vært kjær, men det har også hytta ved sjøen, på Rønningbakken. Her har han bodd når han så ofte har besøkt heimtraktene. Spesielt etter at han ble pensjonist fra jobben ved Brunvoll i Molde, der han jobbet fra 1965- 2010, hovedsakelig med økonomi og personal. Hytta er nå ryddet og gjort klar for neste generasjon.

– Det var veldig rart å gå derfra for siste gang og vite at jeg aldri skulle dit mer... Det med «siste gang» er spesielt i denne fasen. Du lukker dører hele tida når du har en slik alvorlig sjukdom som setter begrensninger. Spesielt nå i sluttfasen. Det er siste gang du er på steder, siste gang du treffer folk, siste gang du klarer å være med på aktiviteter. Alt har sin slutt og det blir tydelig. Disse situasjonene er kanskje det tøffeste. Det å snakke med folk du har kjent et langt liv og avslutte relasjonene på et vis. Du må på en måte gjøre det, det kan være vanskelig for begge parter, men må gjøres. Men åpenhet hjelper også i disse prosessene. Det tror jeg gjør det lettere både for meg sjøl og de jeg omgås.

Bostedet er fortsatt Molde, her har han bodd og jobbet i hele sitt voksne liv. I 1968 giftet han seg med sin Gerd, og de fikk døtrene Karin (1972) og Astrid (1976). Gode tante Gerd – som døde brått i 2011, bare ni måneder etter at onkel ble pensjonist.

– Dette var ei veldig tøff tid. Jeg fikk vel nærmest sjokk og ble satt litt ut av spill. Pensjonstilværelsen ble i alle fall ikke slik vi hadde sett for oss at den skulle bli nei, sier han stille.

For å komme seg ut, treffe folk og røre litt på seg etter at han ble alene, begynte han på seniordans i 2012. På tur til Seljord med pensjonistforeningen i 2013 traff han Brynhild, og etter hvert ble de et par.

– Jeg er glad jeg møtte henne, hun har vært godt selskap. Vi to har hatt det veldig fint i lag med mange fine turer og gode samtaler. Det er bedre å være to.

I det lengste har han vært med på alt han har klart, men kreftene har gradvis forsvunnet og nå på seinhøsten måtte han også gi seg med dans.

– Jeg har blitt kjent med mange kjekke folk og hatt det artig og sosialt med dansen. Men nå er det slutt, sist gang takket jeg for meg og fortalte at nå klarte jeg ikke mer.

Det hele startet tidlig i 2013 da han fikk påvist blod i urinen. Fastlegen konkluderte med bivirkninger av maravan. Men dette kom og gikk litt, så våren 2014 ble det tatt CT og i september ble det oppdaget polypper i blæreveggen. Da var det operasjon neste. Det viste seg at dette var ondartet.

En måned etter operasjonen, rundt 20. november, fikk han innkalling på kort varsel til St. Olavs.

– Da hadde de funnet en «dings» ved mellomgolvet – eller i bukhula, som hadde vokst etter CT-en på våren. Så ble det ny operasjon og en liten svulst ble tatt ut.

En stor uke etterpå fikk han beskjed om at dette var en ondartet og sjelden krefttype, en type «bløtvevssarkom», som det er under 20 tilfeller av i året her i landet.

Videre behandling og kontroller ble lagt under St. Olavs, og på nyåret 2015 ble det startet med stråling.

– På kontrollen i juni var det ingenting å se, men på neste kontroll, i månedsskiftet november/desember, viste det seg at det var spredning. Det var ingen god beskjed å få.

Fortalt i korte trekk fortsatte behandlinga videre med flere cellegiftkurer i 2016 og 2017. All oppfølging og kontroller ble utført på St. Olavs, mens han fikk de siste cellegiftkurene ved sjukehuset i Molde.

– Under kontrollen i juni var det litt positivt, fordi veksten mer eller mindre hadde stoppet opp. Så var det å starte på ny serie med cellegiftkurer først i juli. Da begynte det å tære skikkelig på kreftene, forteller han.

Innimellom cellegiftrundene var han til kontroll, og det viste seg at svulsten vokste litt for hver gang. Han fikk sin siste cellegiftsdose på sjukehuset i Molde 29. mars på sin 75–årsdag. Da hadde Brynhild bakt kake og spanderte på sjukepleiere og medpasienter på poliklinikk kreft.

Under en kontroll ved St. Olavs 25. april i år fikk han beskjed om at behandlinga ikke bremset utviklingen lenger, og at de hadde lite mer å tilby.

Siden denne krefttypen er så sjelden så var all behandling eksperimentell. Det siste han fikk prøve var cellegift i tablettform. Disse tålte han dårlig og mistet livskvalitet fordi han ble dårlig av dem.

– Disse tablettene slo meg rett i bakken, jeg gikk rett til bunns. Dette var ikke noe liv, og jeg var veldig innstilt på å få lov til å leve «som folk» den stunda jeg hadde igjen, forteller han.

Han var tydelig på at livskvalitet den siste tida var viktigst, og i samråd med legen ble de derfor enige om at han skulle slutte med tablettene og nyte den siste tida ved hjelp av kortison i stedet. Dette har gjort at han har klart å delta aktivt i forhold til sine fritidsaktiviteter, så kortisonet synes han er fantastiske greier.

– Det har gjort at jeg har hatt det veldig greit nå utover seinhøsten.

Fra sjukehuset fikk han allerede i fjor beskjed om å prøve å nyte sommeren, den kunne bli hans siste. Og det gjorde han. I 2016 hadde han det han beskriver som «en brukbar sommer».

– På samme måte hadde jeg en ganske brukbar sommer i år også. Men kroppen tappes, så nederlagene kommer hele tida. I 2015 for eksempel, var første året jeg ikke greide å komme meg til fjells, og det var for meg et veldig stort nederlag.

Det han synes er verst er at kroppen «forsvinner».

– Man er helt nede på null mellom cellegiftkurene, så blir man sånn noenlunde igjen før man starter på ny kur, og da er det rett ned igjen. Kroppen tappes sakte, men sikkert. Kreftene til å gå i motbakker for eksempel, de forsvant tidlig. Men jeg tror det har hjulpet meg veldig at jeg var i god fysisk form da jeg fikk diagnosen. At dette har lettet virkningen av alt svineriet som er kjørt inn i kroppen er jeg helt overbevist om, og jeg har også prøvd å holde meg i fysisk aktivitet i de gode periodene, gjennom seniordansen og Kreftforeningens trimgruppe på poliklinikken. Og så har jeg vært flink til å gå turer, og der har Brynhild vært veldig flink og god å få hatt med.

Det at han lever «på overtid» tror han først og fremst skyldes at han aksepterte situasjonen fra første dag og at han var i god fysisk form før alle rundene med cellegift, stråling og medisinering startet, samt at han har klart å holde seg positiv i den grad det går.

– Alt er et ork nå, men jeg skal nå holde det gående så lenge det går. Det begynner å begrense seg, men jeg har nå på en måte greid meg sjøl til nå, med litt god hjelp fra familien og helsevesenet. Og så får jeg alle de tabletter jeg har behov for, men det er ikke kommet lenger enn til paracet enda av smertestillende da, for jeg har egentlig ikke hatt noe særlig smerter. Det har vært det beste med alt dette. Men svulsten vokser, og det går ut over pusten. Jeg får liksom ikke nok luft, det er det som er problemet.

Han er veldig godt fornøyd med opplegget rundt kreftpasienter, og får ikke fullrost det nok.

– Molde kommune er alle tiders der, jeg får ikke fullrost nok de på kreftpoliklinikken ved Molde sjukehus. De vet ikke hva godt de kan gjøre for deg mens cellegiftkurene pågår, det er masse klemmer og mye god prat.

Når behandlinga ble avsluttet ble han overført til et palliativt team på poliklinikken, bestående av ulike spesialister.

– Der har jeg fått veldig god oppfølging og orientering, og de er flinke til å diskutere alle mulige scenario som kan oppstå, samt hva de da kan tilby hvis det skjer. Det har de snakket veldig åpent om, så det synes jeg har vært veldig greit. I tillegg er kommunens kreftkoordinator her på besøk en gang i måneden, og så har man heimesjukepleien, de har vært her noen ganger og «sondert terrenget» og tilstanden min. I begynnelsen av november kom palliativt team heim til meg på besøk, så den dagen var det mye fagfolk i Skogvegen. Jeg føler meg veldig trygg på dette opplegget, forteller han.

Kreftkoordinatoren har blant annet ordnet med krakk i dusjen, og sikkerhetsalarm.

– Jeg har inntrykk av at det er bare å komme med ønsker og behov etter hvert som det dukker opp, så får jeg det jeg vil ha. Og jeg får så mye hjelp som jeg ønsker av heimesjukepleien, foruten vaskehjelp og sånn, det må bestilles med kommunen eller et privat byrå. Opplegget rundt kreftpasienter er enestående, teamet rundt meg er helt fantastisk.

Humøret er imponerende bra, situasjonen tatt i betraktning, og det er godt å høre at han har humoren i behold. Denne kommer blant annet fram når jeg spør om han har filosofert noe over hva som venter når han dør?

– Hehe, nei...e rækna nå me at e bli negråvve da. E har vel ikkje nå tru på at e får vænga å flyg nårstan nei...

Han har hele tida hatt den filosofien at han ikke skal grave seg ned i problem, men heller nyte det han har mulighet til å nyte, gjøre det beste ut av hver dag.

– Det gjelder å tenke positivt, for det som ligger bak får en ikke gjort noe med uansett. Men en slik sjukdom er som en berg – og dalbane. Under cellegiftkurene er man på bunnen med immunforsvar og hele pakka, og man greier ingenting. Så blir man bedre og bedre dag for dag igjen, før det er pån igjen med en ny runde med cellegift. Det er opp og ned hele tida. Men kreftene blir borte og matlysten forsvinner helt. Man må bare spise for å spise, brødskivene vokser i munnen og det jeg vet at jeg egentlig liker godt, det smaker pyton.

– Du har lenge visst hvilken veg det går?

– Ja, det har jeg visst fra første stund. Det ble vel antydet en syklus på et par år, så jeg har vel på en måte gått litt på overtid nå. Men det at jeg var i god fysisk form da jeg startet på dette tror jeg har vært med på å gjøre at kroppen ikke har blitt så snart nedbrutt. Så det å holde seg i god form er meget viktig.

Da han tok siste runden til hytta på Rønningbakken i begynnelsen av november var han også innom og tok farvel med slekt og bekjente. Jeg spør hvordan dette kjentes, å vite at han traff mange av dem for aller siste gang?

– Det var veldig rart, både det å gå ned bakken fra hytta for siste gang og det ta farvel med både svogere og søsken før jeg dro fra bygda for aller siste gang. Så det kom litt tårer ja, men å vise følelser det går an det, det er bare naturlig. Det er en spesiell situasjon, men jeg har med meg mange gode minner. Vi har vært en stor søskenflokk som har hatt god kontakt hele livet.

– Nå som det nærmer seg slutten, føler du at du har fått sagt og gjort det du skulle?

– Ja....det er vel mye en både skulle ha gjort og sagt men...jeg føler kanskje ikke jeg har fått gjort alt jeg skulle, for etter jeg fikk denne diagnosen er alt et ork. Tiltaket er borte vekk, så ting blir utsatt og ikke gjort, man orker ikke. Det er rare greier, men sånn er det.

At han aldri mer skulle klage på noe her i Norge bestemte han seg for tidlig, da han var på FN-tjeneste i Gaza vinteren 1963/64.

– Jeg fikk testet psyken min der. Vi gikk nattpatruljer med skarpladde våpen i stupmørket og så etter folk som krysset grensa. Det var tøft i starten, men det ble etter hvert en vane, det var en jobb. Man lærer mye om seg sjøl på slike oppdrag, sier han, og minnes lydene av øgler, hyener og andre ville dyr.

Men etter å ha sett sånt som lemlesta mennesker, alle ungene som vokste opp i flyktningleire, med mer, bestemte han seg på at han aldri skulle klage på noe mer da han kom tilbake til Norge.

– Jeg har kanskje ikke klart det fullt ut da, men jeg har aldri glemt hvordan det var der nede. Vi har det fryktelig godt her oppe i nord og ingen grunn til å klage, fastslår han.

Da tante Gerd døde overtok onkel dagbøkene hennes, og han fortsatte å skrive litt. Foran seg har han en hel stabel av dem, med nedtegnelser om alt fra vær og vind – til ulike hendelser. Mange minner strømmer på og vi snakker både om løst og fast, om oppturer og nedturer. For det har vært litt av alt.

Men når vi sitter sånn og oppsummerer livet på en måte, så synes han alt i alt at han har hatt et veldig godt liv. I tillegg til sine egne to døtre og seks barnebarn, har han gjennom Brynhild også fått en ekstra «bonusfamilie» som han setter stor pris på.

– Jeg har hatt et veldig godt liv og har mange gode minner om mangt og mye. Så jeg har lite å klage på ja, fastslår han.

Før jeg drar denne mørke novemberdagen takker jeg for alt og gir han en god klem. Vi vet begge at dette er siste gangen vi treffes. Sånn er det, livet er brutalt.

Bare tre uker etter denne samtalen tok livet altså slutt, og onsdag 20. desember fulgte vi ham til hans siste hvilested.

Med unntak av de aller siste dagene fikk han bo heime, før han gikk bort ved Molde sjukehus med sine nærmeste rundt seg. Godt er det å tenke på at han fikk ønsket sitt oppfylt når han forlot verden; når det først skjedde så gikk det fort.

Når onkel Halvor tok farvel med dette livet, så var det i trygg forvissing om at han har satt varige spor etter seg her på jorda. Videre i livet vil etterkommerne bære med seg gode minner om en dyktig, snill og omtenksom far og bestefar.

Alle minnene tar vi med oss videre, og onkels budskap burde vi nok alle bli flinkere til å tenke over i hverdagen. Livet er her og nå, så det gjelder å nyte hver eneste dag. Man vet aldri når den siste dagen kommer.