Driva var med da han møtte arbeidskameratene i verksporten noen måneder senere.

– Det er en fantastisk følelse å vite at det vi gjorde reddet Inges liv, sier Lars Magne Henriksen.

– Jeg må si at jeg er mange ganger lei når jeg driver med opplæringen, men jeg ser jo nå at det gir mening, sier Jan Inge Jektvik. Han er assisterende beredskapsleder og sanitetsleder på bedriften og driver med opplæring på hjerte-lungeredning.

– Hadde det ikke vært for opplæringen så hadde ikke jeg vært her i dag, sier Inge Røkkum.

Vi møter Inge Røkkum og fire av arbeidskameratene hans samt Jektvik i porten på verket på Sunndalsøra. Det er gått noen måneder siden den dramatiske november-dagen på jobben i elektrolysehallen. Det var tidlig morgen på formiddagsskiftet. Inge Røkkum hadde akkurat kommet inn på formannskontoret der han skulle overta for formannen på nattskiftet. Vi lar arbeidskameratene først fortelle det som skjedde:

John Arild Ellevset var like utenfor kontoret da avtroppende formann kom springende ut og ropte at Inge Røkkum var syk:

– Det var ved 05.30-tiden. Jeg hadde akkurat kommet ned i hallen da vi fikk beskjeden. Jeg sprang inn på kontoret sammen med en kollega. Der satt Inge på kontorstolen. Han satt fremoverbøyd og laget bare noen lyder. Jeg reiste ham opp og da så vi at han bare «forsvant». Vi fikk lagt ham ned på gulvet, forteller Ellevset.

Lars Magne Henriksen kom inn på dette tidspunktet:

– Jeg kom inn og tok over hjertekompresjonen Ellevset hadde begynt med. Det så ut som det gikk bra en stund så vi la ham i stabilt sideleie. Men så forsvant han en gang til og nå begynte han å bli blå i ansiktet. Vi la vi ham på ryggen igjen og vi fortsatte med hjerte-lunge-redning, forteller Henriksen.

Gøran Bugge, en tredje av skiftkollegene, dro ned på brannstasjonen like i nærheten og hentet beredsskapsbilen og en bag med førstehjelpsutstyr.

– Hjertestarteren glemte jeg å ta med meg i all hast. Vi var nok grepet av en viss panikk. Jeg dro av gårde ned igjen og fikk hentet hjertestarteren. Den overtok Joakim Myrset mens jeg tok i mot sykebilen da den kom.

– Inge hadde ingen puls og vi skjønte vi måtte bruke hjertestarteren. Vi var heldigvis flere sammen da vi fikk på ham disse elektrodene. Starteren gir instrukser og vi fikk beskjed om å trykke, og det gjorde vi, forteller Myrset.

Alle kollegene har nå i klartekst fått se hvor viktig opplæring er.

– Vi har øvelse hver femte uke her på Hydro. Fire timer hver femte uke trener vi på hjerte-, lunge- og førstehjelp samt brann, forteller Gøran Bugge som sier han er lykkelig over at de har hatt denne treningen.

– Da vi etterpå fikk satt oss ned og slappet av skjønte vi hva vi hadde vært oppe i. Det var en god følelse å vite at det vi hadde gjort reddet livet til Inge, sier han.

– Ble dere redde da det sto på?

– Akkurat i situasjonen, når de skjer, så blir du ikke redd. Da blir du veldig fokusert på det du gjør. Og det følte jeg alle var. Vi gjorde en innsats til det beste for Inge. Men i ettertid blir du selvfølgelig redd… Men akkurat da vi holdt på så gikk det utrolig fint. Vi var så fokuserte på det vi skulle gjøre. Vi fikk fordelt oppgavene og rollene veldig bra, sier Lars Magne Henriksen.

– Dere reddet livet hans?

– Ja, det gjorde vi helt sikkert. Vi reddet livet hans...

– Hvordan føles det?

– Det er godt. Inge er en god kamerat, og det er en kjempegod følelse at vi var så heldige at han var der han var. Hadde det skjedd nede i garderoben da han var alene, så hadde han ikke stått her i dag. Det er en fantastisk følelse, sier Henriksen.

Jan Inge Jektvik har ansvaret for opplæring på hjerte-lungeredning. Han var ikke tilstede da det hele skjedde, men kom like etter. Jektvik har erfaring fra ambulanse i 23 år.

– Dere har lykkes. Inge Røkkum står her som et levende bevis på det. Hvordan føler du det nå i ettertid?

– Jeg må si at jeg er mange ganger lei når jeg driver med opplæringen, men jeg ser jo nå at det gir mening. Det føles fantastisk godt, sier Jektvik.

45 personer er med på beredskapen på HA Sunndal. Det betyr at det er åtte–ni på hvert skift – altså døgnet rundt. Dette systemet har bedriften hatt i mange år, men det var først for tre-fire år siden øving med hjertestarter ble satt i verk. Etter hendelsen nå den 26. november i fjor ble det kjøpt inn flere hjertestartere. Siden januar har Jektvik holdt 22 nye kurs for rundt 230 ansatte som har lært munn-til-munn-metoden og hjertekompresjon.

 Mens vi snakker med redningsmennene, som akkurat denne dagen har avsluttet formiddagsskiftet, kommer det hele tiden folk inn porten. Alle skal hilse på Inge Røkkum. Han blir omfavnet og alle gir ham et smil og en klapp på skulderen.

– Folk er glade for å se deg igjen, Inge Røkkum?

– Ja. Det ser sånn ut. Og det er gjensidig, smiler han.

– Hvordan opplevde du situasjonen? Du var på skift på en vanlig arbeidsdag?

– Ja, jeg kom jo på jobb klokken 05.30 om morgenen. Jeg følte meg litt andpusten og sliten da jeg dro nedover fra porten til hallen der jeg jobber, men det blåste litt og det var kaldt, så jeg tenkte det var det som gjorde det, sier 61-åringen. Han kom inn på formannskontoret for å avløse sin kollega Roger Ellevset som hadde hatt nattskiftet.

– Ellevset sa: «Du ser så tufs og gråblek ut, Inge». Jeg svarte: «Ja, jeg kjenner meg ikke helt bra». Etter det gikk det fort. Plutselig seg jeg bare om på pulten. Roger ringte 113 og ropte på hjelp.

– Jeg har prøvd å tenke meg om om jeg husker noe av det der, men det gjør jeg faktisk ikke. Jeg husker jeg kom inn i ambulanseflyet. Da syntes jeg jeg så legen, sier Røkkum som ble sendt i helikopter til St. Olavs Hospital i Trondheim. Underveis i helikopteret fikk han en tredje hjertestans. På sykehuset ble det konstatert at han hadde tre tette blodårer nær hjertet. Disse ble skiftet ut og han fikk senere satt inn en pacemaker som hjertestarter.

– Jeg ble operert den 4. desember og hjertestarteren ble satt inn en uke senere. Den 17. desember kom jeg hjem etter fire avsluttende dager på Molde sykehus.

– Hvordan er formen nå?

– Den er bra! Selvfølgelig tar det noe tid, og jeg må trenes opp.

– Hva tenker du om at disse guttene her har fått denne opplæringen?

– Jeg synes det er kjempebra. Det var jo det som reddet meg. Hadde det ikke vært for opplæringen så hadde ikke jeg vært her i dag. Jeg har ikke ord for hvor takknemlig jeg er. Det er en helt fantastisk jobb de gjør her. Systemet fungerte utmerket, sier Inge Røkkum som har samboer og tre jenter og barnebarn.

– De er nok ganske takknemlige de også, smiler Inge Røkkum.