Da den unge og ivrige jegeren Vetle Sæterbø Skei var fredagsgjest i Driva i fjor høst, fortalte han at selve drømmen var å bli med langt inn i fjellet på reinsjakt. Så i år ble han medinvitert til Forollhogna, der opplevelsene sto i kø for både unge og litt eldre jegere.

Forhåpningene våre var ikke all verden før vi reiste til Østerdalen for å jakte rein de første dagene. Langtidsvarselet for Forollhogna viste nemlig nordavind og regn nærmest hele femdagersperioden vi skulle være der. Og da reinsdyra alltid trekker mot vinden, vil dette si nordover mot Budalen og dermed ut av «vårt» terreng.

Men det skulle slett ikke bli så ille for oss der sør i Forollhogna heller, langt ifra, vi måtte bare gå noen ekstra mil. Og det øsende, pøsende regnværet som var heime da vi tok ut, så vi aldri noe særlig til der oppe i nasjonalparken.

Vi startet grytidlig onsdag morgen, og kjørte de 23 milene til Vingelen, der vi hentet hyttenøkkel, jaktkontrakt og de nødvendige papirer. Og etter halvanna times gange kom vi fram til hytta med blytunge sekker fulle av proviant og utstyr. Fire-fem begivenhetsrike dager ventet oss.

Oppdaget bukkeflokk

Ganske snart oppdaget Marius en skog av reinsgevir mot himmelhvelvingen på østsida av vatnet mens han satt ute og grillet bålpølse ved hytta. Kikkerten viste en storbukkflokk med rundt 15 dyr, og sjøl om jeg kun hadde jaktkort på simle, så tente dette synet likevel et håp om at det sto igjen flere dyr som ikke hadde trukket ut av området enda. Dette skulle vise seg å være riktig.

I tillegg til undertegnede besto turfølget av eldste poden, Marius (13), samt kompis Vetle Sæterbø Skei (snart 15), og Hans Bævre, som er med på samme hjortejaktlaget som meg «her heime». Søskenbarn og kjentmann Geir Rønning kom etter seinere på kvelden, da vi andre hadde gjort unna en ettermiddagstur.

Mye lemen, rovfugl og ryper

Verken Hans eller Vetle var tunge å be da de ble medinvitert til villreinens rike disse første dagene i reinsjakta. For Vetle var dette selve drømmen som gikk i oppfyllelse, og i forkant hadde han både sett bilder og fått utfyllende beretninger om tidligere turer av Marius, som nå var med for tredje gang.

De to unge og jaktinteresserte guttene hadde tatt på seg hundepasserjobben, og de evnet ellers å imponere stort disse dagene, med tunge bører og mil etter mil til fots uten å klage en eneste gang. Slik ungdom er det enkelt å ha med seg på tur!

De kommende dagene gikk vi langt, og så etter hvert en del rein. Til dels veldig store rypekull lettet også foran oss, og det var mang en rovfugl å se i lufta. Dette har nok en sammenheng med alle mus og lemen som pilte hit og dit overalt.

Langt å gå

Det skulle bli fredag ettermiddag før vi kom oss på skuddhold og fikk felt simla. Om morgenen hadde vi observert en flokk på rundt 15 dyr med både simler, kalver og bukker. Men andre jegere begynte å stille innpå disse, så vi gikk derfor høyere opp i terrenget og avventet situasjonen.

Etter en stund hørte vi skuddet fra den kanten, og ikke lenge etter så vi flokken passere oss på et par hundre meters hold og videre innover fjellet. Gjennom kikkertlinsene fulgte vi dem med øynene «over alle blåner», og bestemte oss for å gå etter. Det viste seg å være en storbukk som hadde bøtt med livet, så for disse karene ventet en stri tørn med kjøttbæring.

Geir hadde lov til å skyte kalv i år, så det var altså simle og kalv vi hovedsakelig var på utkikk etter, samt at de store, flotte reinsbukkene her i Forollhogna alltid står høgt på ønskelista som fotomotiv.

Vellykket jakt

Etter langt og lenge fant vi dyrene igjen i ei svak helling mot nord, nedover mot Kviknesida. Der hadde de roet seg og gikk fredelig og beitet. På turen dit observerte vi også noen storbukker, som ble limt fast i både minne og minnekort. Blant annet gikk vi oss innpå tre bukker på fin fotoavstand, og vi fikk også sneket oss til noen bilder av et par hvilende bukker, der de lå og dormet på en forhøyning i terrenget.

Fra toppen av Midthøa fant vi simle og kalv i kikkertlinsa, litt lenger nordøst. Vi oppdaget etter hvert flere dyr nedover hellinga, og spenningen steg mens vi snek oss nærmere. Spesielt bruste jegerblodet i årene til de to yngste, som var både spente og forventningsfulle. Etter hvert hadde vi noen dyr i passe avstand fra oss, samt at enda flere beitet litt lenger unna. Kort fortalt kom vi oss på fint skuddhold, og simla forlot sit jordiske liv der i disse vakre omgivelsene.

Kvelden nærmet seg imidlertid raskt, og milevis fra hytta som vi var, ville vegen tilbake bli både lang og tung. Geir bestemte seg derfor for ikke å skyte denne dagen, for ikke å gjøre sekkene og heimturen enda tyngre.

Med de yngste som ivrige tilskuere og hjelpemenn ble det vakre dyret vommet og flådd, før vi parterte og fordelte kjøttet i sekkene. Akkurat da fikk vi også den ene av fire-fem regnskurer i løpet av oppholdet vårt.

Stearinlys og biff

Noen timer seinere satt vi slitne og godt fornøyde i hytta, der ett av mange gode måltider ble tilberedt denne kvelden. Med tente stearinlys og parafinlampe, og med elg- og reinsbiff i rødvinssaus med masse tilbehør på bordet, kunne mørket atter legge teppet over landskapet. Slike dager sitter i minnet i lang tid, og denne natta drømte vi nok alle om fjellheimens uendelige rikdom.

Vi så rundt 20 dyr lørdagen også, uten at Geir kom seg på skuddhold. Men for han som bor ved dette terrenget, vil det alltids by seg flere sjanser i løpet av høsten.

Ellers hadde vi besøk både av både kyr og sauer ved hytta, og alle var de interesserte i godbiter fra brødposen. Litt lenger nord i nasjonalparken derimot, der ståket jerven, så der var det ikke like greit å være sau. Mange døde lam ble funnet, og flere halvdøde lam måtte avlives.

Alle forventninger innfridd

Fiskelykken ble også utforsket, men denne var heller dårlig, muligens på grunn av nordavinden. Men med brukbart vær, sosialt hytteliv med god mat og god drikke, jakt, fiske og mange mil i føttene, var vi i alle fall enige om at turen hadde innfridd alle forventninger og enda litt til.

Så da vi hadde vasket og forlatt hytta søndag, var det som vanlig med en andektig følelse av takknemlighet og stor rikdom. Vel tilbake i skole, jobb og hverdag, lever man lenge på slike turer. Minst en ny reinsjeger ble født her i fjellheimen disse dagene, en ung jeger som fikk oppleve drømmehelga si her i villreinens rike.

Storviltjakta er vel ellers litt preget av forgubbing, så det er godt å se at det fortsatt finnes ungdom med slike sunne interesser. Om få år er det Marius og Vetle som åler seg stille over reinsmosen, legger trådkorset på bogen og avsikrer rifla...

Artikkelen er en del av et åtte siders magasin med tema jakt og fritid i onsdagens Driva.