Alf Solem startet ved Sjøheim skole i Åsskard kommune i 1942 og har mange gode minner fra denne tida. Han har tatt vare på timeplana, som så ganske annerledes ut den gang, enn i dagens skole.

Solem ringer Driva en dag. Han lurer på om den gamle timeplana han har tatt vare på siden 40-tallet kan være av interesse? Det er den!

Han kommer innom kontoret og viser fram både timeplana og noen gamle naturskisser som en kompis tegnet en gang på 40-tallet. Kunstneriske tegninger av fugler og dyr med påskrevne stedsnavn, som Bakliholet, Almbekkvatnet, Holmleira og Hjelmen. Vi ser både rype i flukt bak Hjelmen, ørret i Almbekkvatnet og mår som har gått i fella i Bakliholet, som den gang var en god plass for å sette opp mårfeller. Skuddpremier, fangst –, og salg av blant annet mårskinn ga fortsatt sårt tiltrengte kroner i kassa for mange på denne tida, så både Alf og mange andre drev med fellefangst og jakt.

– Dette er tegnet av Frank Toresen, en ivrig skogskar og god tegner. Antakelig er tegningen fra siste halvdel av 40-tallet en gang, tror Alf.

Annerledes timeplan

Vi begynner snart å prate om skoledagene der ved Hamnesfjorden i gamle dager. Slik historie er verdt å ta vare på, og som Alf påpeker; det er ikke mange igjen til å fortelle fra denne tida, det begynner å tynnes i rekkene.

– Det hadde vært artig om noen kunne komme med litt historier og minner fra denne tida, synes Alf.

I tur og orden ramser han opp en hel masse navn på klassekompiser og kjenninger som nå er borte, og som dermed har tatt med seg en bit av historien i graven.

Den gamle timeplana vitner om ganske andre fag den gangen, sjøl om noen av disse fagene også står på timeplana hos unge den dag i dag.

Tydelig er det i alle fall at det den gang var langt større trykk på bibelen og kristendommen. Følgende fag står oppført med sirlig skrift: Katekisma, grammatikk, landkunna, middag, rekning, skriving, norsk, bibelsoga, lesing, soga, skriving, song, naturfag, tegning, lesing, og kyrkjesoga.

Åsskard Sparebank

Åsskard Sparebank er sponsor for timeplana, også dette en historie verdt å nevne. For tidligere var Åsskard som kjent en egen kommune, som selvfølgelig hadde egen bank også.

Åsskard Sparebank ble grunnlagt i 1908 med arbeidsområde Åsskard herred. Men i 1965 ble Åsskard kommune slått sammen med Surnadal kommune, og sammenslåing av Surnadal Sparebank og Åsskard Sparebank ble vedtatt 1. juli 1972. Åsskard Sparebank ble dermed historie.

Utlysningen etter ny kasserer/regnskapsfører er også litt artig. I utlysingsteksten het det: «Kontortid fra kl. 11 formiddag til kl. 2 eftermiddag og utover sidtsnævnte klokkeslett, forsaavidt forretningernes mængde maatte gjøre det nødvendig. Han har desuten paa sit opholdssted at ekspedere de forretninger som blir forelagt, og som direktionen er tillatt, naar han er hjemme».

Tvilsom farkost

Alf bodde på Solem i Snekvika, og sine to første skoleår hadde han på Årnes. Da var det å ta skolebåten over fjorden og være borte heimefra en uke om gangen.

– Vi var på skolen en uke og heime en uke, forteller han. Båtskyssen minnes han som en tvilsom skyss.

– Hå-hoi for en seilas, ja den båten var mer som en farkost! Båten skulle allerede den gang vært kondemnert for lenge siden, men den gikk da. Og det var han Lars Årnes, eller Lars «Brakkån» som vi sa, som kjørte båten.

Høsten 1942 begynte Alf ved Sjøheim skole. Da ble det godt og vel fem kilometer å gå, både til og fra skolen.

– Da gikk vi gammelvegen fra saga. Mener å huske at vi brukte en times tid på den strekninga, forteller han. – Om vinteren var det brøytet med hest, og jeg husker også en gang da vegen var attføyket såpass at en flokk med karer måtte gå løs med spade for å åpne vegen innover, forteller han.

Fjorden full av tyskere

Mangt og mye kunne skje både til og fra skolen, og noen faste «aktiviteter» var også innlagt.

– Ved Tjønnberget hadde vi en krokpipe gjemt, så etter skoletid ble vi voksne og tok oss en blås på turen heim, humrer han. – Ja jeg begynte å røyke i ung alder, men sluttet med tobakken i 1997 etter å ha røyket i 50 år, legger han til.

I disse krigsårene fikk ungene formaninger heimefra om at de kunne møte slike som ikke var så velkomne i bygda, altså tyske soldater. Men dette var ikke noe stort problem, minnes Alf.

– Nei da, noen tyskere var det i Snekvika innimellom, men ikke så ofte. Jeg husker en gang da Hamnesfjorden var full av tyske båter som hadde ankret opp der. Tror nok det var mang en okkupert fiskebåt i den forsamlingen. Av og til smalt det, så jeg lurer nå på om de ikke fisket med dynamitt også.

Fantestreker

Skoledagen var fra ni til fire, etter det han husker, men de syntes naturligvis at skoledagen var mer enn lang nok.

Av og til var det fantestrekker ute og gikk. Blant annet husker Alf en gang da læreren bokstavelig talt fikk seg en smekk.

– Det var små hyller nederst, innunder tavla, der lærer Bendik Holt brukte å legge fra seg nøklene sine. Der satte vi opp musefelle en dag, så da han bøyde seg ned og stakk handa inn for å fiske fram nøkkelknippet, så fikk han seg en skikkelig rapp over fingrene, humrer Alf.

Ellers husker han at de hogg opp hoggstabben hans til ved en gang, og at de spekulerte stort uti aprilsnarr.

– Ja, det var nå så ymse. Men jeg har lyse minner om han lærer Holt, sjøl om han kanskje ikke var så veldig populær som lærer. For av og til ble jeg stukket av veps, og da var Holt god å ha. For han røykte pipe, så de gangene jeg ble stukket smurte han pipeolje på stikket, slik at det ikke gjorde så vondt lenger.

Ja, Alf minnes både mangt og mye, og han kunne sikkert skrevet et helt bokverk med historier fra skolehverdag og livet generelt på denne tida. Han synes det hadde vært artig om flere kunne komme med historier fra en svunnen tid.

– Det begynner å haste litt med slike historier, og det er bare noen få igjen som kan fortelle dem, fastslår han.

Fant død moskus

Under en rypejakttur høsten 1964 fant Alf en død moskusokse på Hjelmen. Han trodde nesten ikke sine egne øyne da det gikk opp for han hva han egentlig hadde kommet over der oppunder Hjelmen på Belafjellet.

– Jeg var kommet et stykke høyere opp i Hjelmsida da jeg fikk se den mørke flekken lenger ned, og da ble jeg såpass nysgjerrig at jeg måtte ned for å undersøke nærmere hva dette var. Og der lå den, moskusen, ved stien i framkant av Åsskard-litjhjelmen, forteller han.

Han sikret seg hornene av dyret og da forskere senere gjorde krav på dette nektet han å gi dem fra seg. For disse ville han ha sjøl.

– Men jeg skrapte sammen litt råttent kjøtt og hår og sendte dem i en konvolutt. Og jeg regner med det var trivelig å åpne den, humrer han.

Pryder hytteveggen

Alf undersøkte skrotten så godt det lot seg gjøre, men ingenting tydet på at den var skadd eller at den kunne ha vært skutt på.

– Forskerne fastslo at den hadde dødd av alderdom tror jeg, forteller han. Dette skal per dags dato være den nordligste registreringen av moskus.

Det var flere som hadde observert moskusoksen i Åsskard og Bøfjorden i tida før den ble funnet, men det var nok ikke alle som fortalte om det de hadde sett. Hvem ville vel tro på sånt..?

I dag, mer enn 50 år senere, henger de staselige moskushornene til pynt på veggen inne i hytta på Belafjellet, til minne om denne høstdagen i 64.

Se bildene øverst i saken.