For framtida vil Surnadals hyllest til Bruce Springsteen & The E-Street Band bli husket akkurat like godt som storsuksessen med Pink Floyd for et par år siden. For Storstuå var proppet med folk og begeistring, og applausen ville ingen ende ta da «The Boss» ble æret fredag.
Før konserten inviterte Thon Hotel Vårsøg til «The Boss-buffet», så med amerikanskinspirert mat var den riktige stemningen satt allerede i god tid før konserten.
For to år siden viste denne gjengen og flere til hva som virkelig bor i musikklivet i Surnadal. Og nå har de gjort det igjen!
Energisk
Energisk og knakende godt, med lys, lyd og røyk som er med på å gi publikum full pakke og vel så det. Det eneste som mangler i forhold til Floyd-hyllesten er lerretet med bilder bak på scena. Men dette savnes slett ikke, det tas inn igjen i rikt monn med innlevelse, energi og musikalsk kvalitet fra aller øverste hylle.
De som har billett til lørdag har virkelig noe å se fram til. Det er bare en ting å si: Kristiansund; gled dere! Og kjøp for all del billett med en gang, for de to forestillingene i Surnadal har vært utsolgt i lange tider.
For den 11. april får Braatthallen besøk av denne makeløse gjengen. Musikere som er svært gode hver for seg- og som virkelig er i særklasse når de er sammen.
Blir aldri nok
Hyllesten av Bruce Springsteen og hans legendariske E Street Band er nok det beste som er framført i manns minne i Surnadal kulturhus. Igjen! Manns minne er minst to år.
For dette var fullt på høgde med siste storsuksess; en sitter i salen og kjenner at en vil ha bare mer og mer og mer... Og etter den to timer lange konserten vil en fortsatt ha mer. Det blir liksom aldri nok.
Alt tydet på at de aller, aller fleste følte det slik. For det var plystring, rop, jubel, taktklapping, trampeklapp, sang, smil og latter. Litt av hvert. Litt sånn amerikansk.
Bedre enn originalen
Den aller første tonen på første låt; Thunder Road, var akkurat like stemningsettende som den aller siste tonen denne kvelden. Og mellom her var det ren dynamitt, verken mer eller mindre.
På rekke og rad kom den ene store superhiten etter den andre, som «Born To Run», «The River», og «Born In The USA», ispedd noen litt mindre kjente låter.
Eminent og ekte rock fra fire gode tiår, utallige låter fordelt på mesteparten av sjefens karriere med The E Street Band. Energisk rock'n roll på sitt aller, aller beste. Fullt på høgde med- og til og med bedre enn originalen til tider.
Et lite hendelig teknisk uhell i starten av konserten gjorde at vi også fikk både litt stand-up-komedie og en dose improvisert jazz på kjøpet. Alt dette mens primus motor Rune Dalager fikk fikset lydpedalen sin, som hadde fungert prikkfritt i sju år tidligere...
Men teknisk svikt var fort glemt, og sjøl om kvaliteten på «pausejazzen» også var upåklagelig, så blir det ingenting mot den rocken vi kom for å høre.
Imponerende gjeng
Ensemblet er noe redusert fra sist gang, uten at dette er merkbart på noen måte, i verken kvalitet eller annet.
De som skal takkes for en storartet opplevelse denne gangen er: Oddbjørn Sponås (slagverk), Torbjørn Kvande (bass), Stein Boge (gitar), Rune Dalager (gitar), Rolf Paulsen (tangenter), Brage Kristian Einum (tangenter), Sander van der Loo (saksofon og munnspill), Martin Einum (trompet), Kirsten Næss (fiolin), Halvor Drøpping og Kenneth Grytskog (vokal), Astrid Hyldbakk og Lisa Botterli Flostrand (backing vokal).
Absolutt alle gjorde jobben og vel så det. En sitter bare og gleder seg over at dette er mulig i en forholdsvis liten kommune som Surnadal.
- Aldeles fantastisk bra, at det går an! Jeg kjenner jeg er skikkelig stolt, sa ordfører Lilly Gunn Nyheim, etter konserten. Som seg hør og bør, overrakte hun velfortjent blomster, heder og ære til musikerne.
Vokal i særklasse
Halvor Drøpping og Kenneth Grytskog må nevnes. De to vokalistene utfyller hverandre på en glimrende måte. Der Grytskog er så energisk at han nesten letter fra scenegolvet, er Drøpping hans rake motsetning og tar det hele ned igjen med en ro og en røst som i høyeste grad er sjefen verdig. Til sammen overgår de han, sammen med eminente musikere på alle bauger og kanter.
Astrid Hyldbakk og Lisa Botterli Flostrand kommer også tidvis til sin rett. Sannsynligvis hadde det hevet konserten ytterligere dersom disse to fikk bruke stemmene sine enda mer.
Alt i alt: Ren dynamitt som blåste publikum godt tilbake i setene, og sjokkbølger av rock'n roll som krøp oppover ryggraden og ble sittende der.
Det er bare å glede seg til neste gang. For det må bli flere hyllester i Surnadal, alt annet er utenkelig.