Smilende mann, lett til beins og med en smittende latter møter han til intervju på Tines avdeling og sin arbeidsplass i Surnadal.

Der leder han medlemstjenestene med ansvar for medlemmene og tillitsvalgte i Trøndelag og Møre og Romsdal. Han karakteriserer seg sjøl som skremmende optimistisk. I fjor var han med å arrangere konserten med det optimistiske navnet «Tid for å leve» og med det 260.000 kroner til kreftforeningen.

Onsdag er til uka er han klar for å binde sammen alt som skjer på optimistkonferansen på Rindalshuset.

– Har du er bygd som greier å skape optimisme så blomstrer det, jordsmonnet alene er ikke nok, det er personavhengig. Sjøl er jeg skremmende optimistisk, påpeker Baalsrud.

Konferansen trekker deltakere fra hele fylket. Næringslivsledere, gründere, coacher og politikere. Det er kanskje ikke uten grunn av Baalsrud ble spurt om å bidra.

– Det var en stor ære å bli spurt om å være konferansier. Noen arbeidsgivere gir nok fri en halv dag for å gi folk anledning til å være med på dette. Min oppgave vil være å binde dette sammen på en måte som framstår som behagelig uten at jeg tar for stor plass i selve arrangementet, forteller Baalsrud.

Petter Baalsrud vokste opp på Vormsund der elvene Glomma og Vorma møtes på kartet. Faren var dyrlege og mora var tannlege. Den gang var det seks ukers mamma permisjon, dermed besøkte han mange fjøs sammen med faren.

– Fra jeg var null til sju vokste jeg nærmest opp i vinduskarmen i et fjøs rundt omkring på Romerike, og det preget nok valgene mine seinere i livet, sier Baalsrud. Han skulle ta landbruksutdannelse og finne seg ei odelsjente fra Rindal. Han gikk ikke den akademiske vegen som sine foreldre og en bror som dyrlege.

– Om det skal kunne kalles litt sårt så må det være at skolegangen ikke var helt enkel, og med en dårlig artium gikk dyrlegeplanene i vasken. Jeg fikk likevel utdanning som agrotekniker og har hatt et spennende jobbliv, så det har gått bra.

– Det er ikke kompetansen som er avgjørende for hvordan det går med deg i livet, det er hvordan du forvalter den. Jeg føler at jeg har fått jobbene mine for den personen jeg er, og ikke bare formell kompetanse.

Baalsrud kan røpe at et av karrierevalgene hans var å få tak i ei odelsjente. Optimist var han allerede da. En vakker dag var det en fugl som sang. Hun hadde dukket opp på Slogum gard på Leirsund der han jobbet som gardsgutt. Gårdbestyreren hadde med seg tre jenter, en av dem var odelsjenta Hanne Tove Nerbu fra Romunstadbygda.

– Vi bodde de første åra i Surnadal og overtok gården i 1997. Der drev vi melkeproduksjon fram til 2008. Vi hadde planer om å utvide, men akkurat i samme tid så fikk Hanne Tove beskjed om at kreften hadde spredt seg og planen ble skrinlagt. Mandagen etterpå annonserte Ola Mogstad i Tine to ledige stillinger. Jeg søkte og fikk jobben. Så jeg gikk jeg inn i samdrift med Anders Trønsdal. Livet snudde.

– Jeg fulgte henne i sykdommen i hele 14 år og maken til optimistisk menneske skal du lete lenge etter. Jeg hentet styrken og optimismen i henne. I sykdomsperioden var hun ordfører i to år og to dager før hun døde sendte hun sms til arbeidsgiveren sin Rindal sjukeheim og sa hun kom innom snart.

– Hvordan var det å leve med dette så nært?

– Du lærer å leve med deg, men samtidig gjør du det ikke, om du skjønner. Vi lærte å utvikle oss på en annen måte, du blir flinkere til å leve her og nå og ikke utsette ting. Vi reiste mye og opplevde veldig mye. Så var det en utrolig støtte å få hos helsevesenet, en nær og personlig oppfølging. Jeg blir provosert når jeg ser de som slakter norsk helsevesen.

– Hva vil du si er din største suksess?

– Om det skal kalles noe suksess, så må det være den fantastiske stemningen vi greide å skape i Rindal kirke da vi arrangerte konserten «Tid til for å leve». Vi var to som hadde mistet konene våre i kreft og vi ønsket å hedre dem.

Jense Indergård greide å skaffe noen flotte musikere og sammen fikk vi inn 260.000 kroner til kreftforeningen.

Han er og blir rindaling, til og med ordet «gøttj» er i vokabularet.

– Jeg strever med dialekta fortsatt, ler han. Men jeg er blitt rindaling, og forholdet til garden Nerbu er sterkt og det blir enda sterkere.