Gs kommentator Astrid Meland fra Rindal skrev nylig at «om vi skulle styrt gjennom folkeavstemninger, hadde vi fortsatt bodd i huler». Uten å ta riktig så hardt i kan man heller hevde at dersom sittende regjering hadde fått ture fram uten en våken motmakt og folkeavstemningenes korrigerende effekt, hadde vi tatt et syvmilssteg tilbake mot tida før 1837. Som en reaksjon mot embedsmannsveldet, den forhatte arven fra dansketida, fikk vi da Formannskapsloven. Den skulle sikre lokalt folkestyre. Som om ikke utstrakt bruk av pisk og tvilsomme gulrøtter skulle være nok, er det nå også kraftig truet av kreative forsøk på å omdefinere demokratibegrepet.

Melands kommentar er kjemisk renset for kritikk av kommunereformens mange metoder for å desimere våre lokaldemokratiske enheter. I stedet angriper hun folkevalgte som tar innbyggerne med på råd i en så viktig sak, og beskylder nei-sida for manipulering av folkeavstemninger. Uheldig spørsmålsstilling har heller ført til tolkninger i fusjonsfantastenes favør der status quo er satt opp mot flere potensielle partnere. Et resultat såvidt under 50% for alenegang tolkes som at ekteskap må inngås med den nabo flest da foretrekker. Her er faktisk Melands hjemkommune et hederlig unntak. Der stemte 51% for sammenslåing, men de ønsket seg i to motsatte retninger. Trur hun virkelig at nesten alle som stemte for Nordmøre, sekundært ville ha gått for Orkladal? Det måtte jo til for at sistnevnte skulle ha vunnet fram som det eneste alternativet til fortsatt selvstendighet. Flertallet i kommunestyre la en slik fornuftig sansynlighetsanalyse til grunn for sitt vedtak, mens Meland mener de forkastet den folkets røst hun ikke vil høre. Om man hadde gjort som i et fransk presidentvalg med flere omganger, hadde selvstendighetslinja hengt med til siste runde og vunnet både i Rindal og noen kommuner som møtte sin undergang.

Kunnskap om enkeltresultater må være svært mangelfull når Meland vurderer det som «skinnprosesser for å sikre legitimitet for alenegang». Hva da med tilfellene der det alternativet manglet på valgsedlene, slik som i Midsund? Parallellen til pest og kolera er kanskje drøy, men innbyggerne ga det by-vennlige flertallet i kommunestyret et tydelig signal. Bare 23% stemte for Molde, 75% for Aukra. Når så Aukra slett ikke var gifteklare, skulle man tro at saken var lagt død, i hvert fall etter at en innbyggerundersøkelse viste stort flertall for fortsatt selvstendighet. Øyfolket kjente lusa på gangen og gjennom et innbyggerinitiativ samlet de inn underskrifter fra over halvparten av de stemmeberettigede i et forgjeves forsøk på å stoppe den halsløse ferden mot byen.

En Høyre-ordføreren nordpå prøvde seg på et halsbrekkende matematisk krumspring etter å ha fått 85% nei med 56% valgdeltagelse. Han summerte like godt de 72 ja-stemmene med hjemmesitterne og mente derved å ha halt i land et flertall for sammenslåing. Her støttet han seg til moderpartiets anbefaling om at kun dersom det er minst 75% deltakelse og 60% mot sammenslåing, bør det vurderes å ta hensyn til folkeavstemningen. Hvor langt ut i et demokratisk bakvendtland er det mulig å havne? Akkurat som en grunnlovsendring krever 2/3 flertall og suverenitetsavståelse 3/4, anses det normalt som en fordel med bred enighet for å gjennomføre en strukturendring. Et knapt flertall den ene veien kan jo fort endres til et like knapt andre veien, og det blir aldri ro. Med slike prinsipper til grunn kan man gjerne argumentere mot et Brexit med marginalt flertall, men da må de samme personer, slike som Meland, sannelig slutte å raljere over dem som mente at 50,1% ja til norsk EU-medlemskap ikke automatisk burde føre oss inn i unionen. Likeledes bør det faktisk være mer legitimt å kreve «brei semje» for kommunesammenslåing enn det motsatte som dessverre heller har blitt presedens i denne prosessen.

Hastverkselementet i Sanners strategi har gitt ham flere seire enn folkelig motstand skulle tilsi, men hva skjer så i samme øyeblikk som fristen går ut 1/7? Jo, han blir grådig og setter opp ekstratog for dem som ennå ikke har kommet fram til hans endestasjon. Det er ikke bare kommuner som fikk nei til utsettelse eller de som steg ombord under stress i sluttfasen, som provoseres av dette åpenbare taktikkeri. Også denne siste reise skal være frivillig, sies det, samtidig som Fylkesmennene, Sanners mest iherdige konduktører, truer med at hjemmekjære kan bli drevet inn i kuvogner. Får de tegne kart, er embetsmannsveldet skremmende nær.

Regjeringen med kommunalministeren i spissen er grenseløs i å endre spillereglene underveis. Et nei tas ikke for et nei. Det skal være omkamp på omkamp. Bør ikke det også åpne for dem som ikke kom i havn med å forsvare den lokale sjølråderetten mot de mange angrep i form av tvilsomme gulrøtter og utilbørlig bruk av pisk? I mange kommuner var alternativene utydelige, har siden blitt amputert og/eller knappe ja-flertall er snudd til en nei-stemning. Likevel følte lokalpolitikerne seg tvunget til å følge resultatet. Hvorfor skulle ikke omkamp kunne kreves også der samtidig som motmakta kommer på offensiven overalt hvor folkevilja ble overkjørt? Innbyggeraksjonen i Halsa er således i høy grad legitim og kan gi kommunestyret der ryggdekning for å fatte et vedtak for den selvstendighet også de i utgangsspunktet synes å ønske.

Landets høyeste nei-score fikk Sørfold med 97,6%. Ni personer, 0,85%, stemte for Stor-Salten med Bodø som sentrum. Øvrig tallmateriale viser unektelig overveiende nasjonal motstand. Etter at byen ble rungende avvist også i alle de 11 andre potensielle landevinningene, uttalte en åpenbart stokk døv Sanner at han slett ikke har gitt opp sin drøm om Stor-Salten. Meland og VG er like lite lydhøre og fulgte opp med overskrifta: «Reformen hele Norge egentlig vil ha». For sentralmakt og hovedstadsavis gjelder tydeligvis ikke folkets stemme. Det bør den gjøre for politikerne i Halsa og mange andre kommuner der grasrota begynner å røre på seg.

Per Gunnar Stensvaag er foredragsholder og medforfatter av boka «Folkestyre eller elitstyre».