Torill Ytreberg, NHO går ut med en varm hyllest til EØS-avtalen med alle dens fordeler for norsk arbeidsliv og eksportnæringer. Dette er neppe en enkel svales lovsang men et planlagt og regissert forsvar for EØS fra NHOs side fram mot LO-kongressen og valget til høsten. Hun er i tospann med LO-lederen som formaner fagbevegelsen å sitte stille i båten fram mot valget.

Skepsisen til globalisering, frihandel og det europeiske unionsprosjektet har vært økende over år etterhvert som arbeidsledighet og økonomisk nedgang for arbeider- og middelklassen har bredd om seg. EU fremstår ikke akkurat som noe vellykket prosjekt verken for land eller folk. Hellas er nær sagt presset i gjeldsfengsel uten evne til å komme ut av den negative spiralen der landet selges bit for bit på billigsalg. Til og med Verdensbanken innrømmer at dette ikke er bærekraftig, men EU-kommisjonen og den Europeiske sentralbanken er urokkelige.

Troen på markedets evne til å styre fordelingen av den samfunnsmessige verdiskapingen er selvsagt sterkt svekket.

Mistroen til eliten har bredd om seg og har så langt skaffet oss en Brexit og en Trump i USA.

Flere og flere økonomer både på høyre- og venstresiden påpeker at globaliseringen har tilrettelagt for kapitalen til å produsere der det er billigst, selge der det gir mest fortjeneste og skatte der denne er lavest.

Til og med økonomen Victor Normann, investoren Øystein Stray Spetalen og industrigründer Jens Ulltveit Moe har påpekt at dette ikke er bærekraftig for samfunnet og medfører uholdbare forskjeller.

Mange spår at vi er på slutten av globaliseringsæraen og at nasjonalstaten må ta tilbake kontrollen. Dessverre ser det ut til at det er høyresiden som leder an i denne kampanjen godt hjulpet av en innvandringsfiendtlig agenda.

EØS - handelsavtale eller husmannskontrakt?

Alle politikere som forsvarer EØS-avtalen omtaler denne som en handelsavtale. Den går jo langt utover det og må betegnes som et EU-medlemskap med noen få unntak som later til å bli undergravd dag for dag. Vi hadde en "ren" handelsavtale fra 1972 da vi stemte nei til EU første gang fram til 1992 da Stortinget uten særlig debatt underla oss EU-retten og aksepterte at Lex superior ikke lenger er Høyesterett men EU-retten, slik den utøves gjennom EFTA domstolen.

Allerede før EØS ble vedtatt hadde Gro Harlem Brundtland igangsatt omfattende endringer i statsbyråkratiet for å tilpasse oss EU. Hvor mange av stortingspolitikerne som den gang ante hvor omfattende denne avtalen skulle bli, eller hvor forfatningsmessig omstøtende den var, har jeg ofte undret meg på.

Vi har altså en "handelsavtale" som legger de 4 friheter til grunn og at EU-retten dømmer i siste instans dersom det oppstår uenighet mellom partene. Halmstrået, som særlig KrF klamret seg til, var den såkalte Vetoretten, som nå en mannsalder seinere, ikke er effektuert en eneste gang på noen av de 20 000 direktivene som er implementert i norsk lovgiving. Postdirektivet ble riktignok avvist av den rødgrønne regjeringa men reversert like etter av den blå-blå.

I grunnlovens § 49 står det at "folket utøver den lovgivende makt ved Stortinget"

Selve grunnlovens idefundament bygger jo på folkesuverenitetsprinsippet og maktfordelingsprinsippet.

Å knytte overgivelse av suverenitet til en "handelsavtale" kan ikke karakteriseres som noe annet enn et konstitusjonelt kupp.

EØS-avtalen inneholder alt det vi stemte ned både i 1972 og 1994.

Å ta dette tilbake kan bare gjøres ved å si opp EØS avtalen.

Lars Dahle – NTEU Møre og Romsdal