Minner fra en førjulstid, sett med barneøyne

I Betna på 1960-tallet.
Meninger

Har dere noen gang hørt eller sunget «Den hellige stad»? I en avslappet stund her ene kvelden i forrige uke hvor jeg var langt inne i den absolutt lesbare biografien om Erik Bye, så tonet plutselig denne mektige lovsangen ut av radioens høyttalere.

Jeg nærmest skvatt til – disse sangstrofene var det veldig lenge siden jeg hadde hørt! Det var en mektig fremføring ved Oslo Gospel Choir og solist Harald A Skorpen (som jeg følte nærmest kom ut av radioen) som satte hjernevinningene i vibrasjoner hos meg. Langt der bak i hukommelsen et sted forekom det meg også at dette var en sang som vi måtte synge i barneskolen – kunne det være riktig?

Jeg fikk ikke dette i fra meg, måtte legge fra meg Erik Bye biografien og tenke grundig etter hva dette var for noe.

Og plutselig stod det klart for meg – jo, visst jeg hadde vært med og sunget «Den hellige stad». Det måtte være i 4. eller 5. klasse (1965 eller 1966) i sangtimene til legendariske Olaf Halse som myndig sangpedagog ved Halsa skole. Det stod også helt klart for meg at vi måtte fremføre sangen stående ved siden av pultene – jeg kan høre Halse sin myndige formaning om at det var viktig å stå når en skulle synge – og ikke nok med det; en skulle rette seg opp og ikke stå som en sammensunket melsekk!

«Alle kan synge» sa Halse. Helt sikkert riktig alt dette her, men jeg kan faktisk ennå kjenne ubehaget fra sangtimene. Ikke bare fra Halse sine timer, men sangtimene var langt utenfor mitt interesseområde i barneskolen. For all del; dette har ikke påført meg posttraumatiske lidelser – i dag er jeg gjerne tilhører på konserter som favner et vidt spekter av ulike musikksjangrer.


Hva har «Den hellige stad» med juleforberedelser å gjøre? Ja, du kan så spørre og spørsmålet stilte jeg til meg selv også. I slike tilfeller er Wikipedia god å ha – og der står det blant annet »I Norge har sangen vært kjent lenge. De senere år har den også vært mye brukt til jul og er gjort på en rekke plateinnspillinger». Det står klart for meg at dette var en sang vi terpet på i sangtimene i tilknytning til den nært forestående julehøytiden. Sangen har altså ikke bare vært «mye brukt til jul i de senere år» - kanskje Olaf Halse var langt for ut for sin tid når vi stående fremførte «Den hellige stad» for femti år siden?

Det plutselige gjenhøret med «Den hellige stad» og de tilhørende assosiasjonene det avstedkom, førte også til at det ene førjulsminnet etter det andre dukket frem fra de fine barneårene jeg budde i Betna. Dette er minner fra en tid hvor julen ikke ble markedsført fra september/oktober – i mine barneøyne var det et tydelig tegn på at noe stort var i emning når julegranen ble tent og juleutstillingene i butikkvinduene på samvirkelaget ble avduket.

Begge disse begivenhetene foregikk 1.søndag i advent. Julegrantenningen og tilhørende andakt ved sogneprest Ragnar Lange må jeg ærlig si at jeg hadde et veldig ambivalent forhold til. I mine øyne og mitt sinn var det obligatorisk oppmøte; det var en del av barneoppdragelsen, Utstillingsvinduene på samvirkelaget, spesielt det ene hvor alle bilene, togene, gravemaskinene osv. var utstilt, var derimot mye morsommere den søndagen hvor far og hans medarbeidere laget til juleutstillingen. Mange av de varene som samvirkelaget hadde bestilt til jul ankom i store trekasser og det var kjempestas å få være med på åpningen av kassene. Hvilke biler var kjøpt inn i år? Var det elektrisk jernbane? Hvor mange var det av disse små «Matchbox» bilene? Fjernstyrt heisekran? Edvard og Odd, som var betjenter på samvirkelaget på denne tiden, må ha vært verdens mest tålmodige fyrer. Jeg skulle gjerne vært oppe i kassene og jeg kan med hånden på hjertet ikke huske at Odd eller Edvard en eneste gang hevet stemmen irettesettende til meg. Det måtte ha vært utrolig irriterende for dem med denne guttungen som var så nysgjerrig at de sikkert hadde aller mest lyst til å kaste han på dør! Jeg hadde altså det privilegiet å være innenfor dørene når juleutstillingen tok form. Butikkvinduene var ellers blendet, det var hengt opp store heldekkende papir slik at ingen skulle se inn i butikklokalene når utstillingen tok form. Langt ut på kvelden (i hvert fall for trette barneøyne) 1.søndag i advent ble blendingen fjernet og hele Betna sin befolkning kunne beskue den storartede utstillingen. De ulike lekene var som regel anskaffet i 1 stk. pr. artikkel – en stor lastebil, en gravemaskin, et tog osv. – en streng prioritering på ønskelisten måtte til. Hva forsvant først fra utstillingsvinduet? Nå var gravemaskinen borte – neste dag forsvant også den store lastebilen! Hvem var så heldig å få disse under juletreet? Spekulasjonene løp løpsk blant stakkalungene i Betna!

«Før i tida» var det alltid snø i ukene før jul. Og det var alltid juletrehogst i skogen og ingen (i hvert fall ikke i Betna) kjøpte norske eller danske juletrær. Jeg var så heldig at jeg i flere år fikk være med Jon (Torestuå) T. Betten på juletrehogst i hans skogsområder. Etter hvert som jeg vokste til var det kun Jon og jeg som drog av sted – far overlot ansvaret til meg (og Jon) å plukke ut familiens juletre; oppgaven kunne ikke bli større. Og ikke nok med det, det skulle være juletre til flere av Jon sine søsken – tror vi endte opp med 5 – 6 juletrær før vi dro på hjemvei. Og snø – ja, det var snø. Jon kjørte den røde Massey’en så langt han kunne og så fortsatte vi på ski og dro med oss en kjelke – det er vel slik som en bare ser på julekortene nå for tiden. Moro var det - og det var faktisk noe høytidsstemt over dette å felle familiens juletre. «Tror du det treet er bra nok til mor di», sa Jon. Det tyder på at det var mor som hadde godkjenningsmyndighet. Og det gikk bra – uten unntak så var treene godkjent etter første turen.

Som sagt, det var snø og skikkelig vinter i gamle dager. Ski, rattkjelke, spark – alle ungene i Betna hadde utstyret i orden. Vi satte sammen sparkene i tog og rente ned «Håkon» - og var vi veldig dristige så tok vi også med Larsstusvingen i samme slengen. Vi hadde ikke hjelmer eller annet beskyttelsesutstyr og vi akte på samme veien som bilene, bussene og lastebilene også benyttet – uhørt i dag! Det lille bygdesamfunnet i Betna hadde så mange kvaliteter i sin befolkning – blant annet var det en geskjeftig dame som hjalp naboer og venner med å sy kjoler, bukser, bluser – ja, i det hele tatt det som var nødvendig av klær. Det var ikke rare greiene (ingenting) å få kjøpt av ferdigsydde klær på samvirkelaget – og førjulstiden var en riktig travel tiden for sydamen. En dag med gnistrende sparkføre stod hele «rattkjelke- og sparkbanden» i Betna oppstilt utenfor samvirkelaget, vi var 6-7 gutter. Sydamen hadde dårlig tid – «noen som kan skysse meg til Bettennesset?» Den tøffeste av oss (det var ikke jeg) var ikke sen om å tilby skyss på sin rattkjelke. Piloten foran, sydamen bak med symaskinen i fanget – det bar i vei nedover «Håkon» og i retning Bettennesset. Stor fart – avkjørelsen til Bettenneseet ble alt for krapp. Rattkjelke, pilot, sydame og symaskin forsvant i snøføyka. Heldigvis var det mye lett og luftig nysnø og ingen ble skadd. Jeg har aldri hørt hvordan det gikk med symaskinen, men sannsynligvis klarte den seg bra. Dette ble nærmest en vandrehistorie i Betna og farten ble høyere og «utforkjøringen» enda mere dramatisk for hver gang den ble fortalt. Jeg var der og kan bevitne at det var litt dramatisk, men det gikk bra – og alle, inkludert sydamen, fikk seg en riktig god latter når vi så at det hele endte godt. Er litt usikker på om ferden videre mot Bettennesset forsatte på spark for sydamen sitt vedkommende, jeg mener å huske at hun fortsatte til fots!

Nå tipper snart lørdagen over i 2. søndag i advent – jeg har funnet «Den hellige stad» på Spotify, har reist meg i respekt for Olaf Halse og synger dempet med. Det er bra at hustes øvrige medlemmer sover. «Den hellige stad» - ta deg bryet med å lytte til den!


Kjetil Åsprang