Talldiskusjonen i forbindelse med Stortingsmelding 11, fikk mye oppmerksomhet. Fordi regjeringa roter i jordbrukspolitikken, satte den seg sjøl i en posisjon der folkevalgte til slutt må avklare hvordan inntekter i jordbruket skal beregnes. Det er unødvendig og faglig krevende diskusjon for Stortinget.
Men regnemåter får politiske konsekvenser. For hva inntekta er, og hvilke sammenhenger som gjelder i jordbrukspolitikken, vil avgjøre hvor mye penger som skal til for å tette inntektsgapet, og ikke minst, hva slags politikk som må føres for å øke sjølforsyninga.
Riktig styring må ha ærlige tall. Tallene som brukes til å beskrive hverdagen i norsk jordbruk, og som Stortinget bruker til å lage jordbrukspolitikk av, er feil.
Målet er økt sjølforsyning. Norge er blant landene med lavest sjølforsyning. I en stadig mer ustabil verden. Dagens jordbrukspolitiske kurs gir lav sjølforsyning, dårlig lønnsomhet og er basert på et feilaktig tallgrunnlag som gir ukorrekt styringsinformasjon og skaper stor misnøye.
Jordbrukspolitikken har et samfunnsoppdrag på vegne av fellesskapet. Sjølforsyning er helt sentralt. Det handler om mengden mat, måten maten produseres på, og hvilke ressurser den baseres på.
Sjølforsyning fra jordbruket handler om planter. Enten planter som fôr til dyr eller som mat til folk. Økt sjølforsyning til 50 prosent korrigert for import av fôrråvarer, betyr at mengden planter i Norge må økes. Bedre avlinger og større arealer må tas i bruk. Mer norske planter til folk og dyr, samtidig med at import av fôr og mat må reduseres.
Men sjølforsyning er også avgjørende for hvilke politiske ambisjoner vi har med matproduksjonen i samfunnet. For folkehelse, klima, dyrevelferd, næringsutvikling, bosetting og mye mer, er det avgjørende hvor stor del av matproduksjonen jordbrukspolitikken i praksis rår over.
Virkemiddelet for økt sjølforsyning er jordbruksinntekt.
Bønder kan ikke leve av klapp på skuldra, politikere som snakker om hvor viktige de er, eller kjærlighet. De skal leve av inntekt. Det arbeidet og den kapitalen bøndene bruker på norsk planteproduksjon, som er grunnlaget for samfunnsoppdraget om økt sjølforsyning. Derfor må økt sjølforsyning og inntektsopptrapping være tett kobla sammen.
Å øke sjølforsyninga forutsetter ei storstilt satsing på bruk av jord og økt planteproduksjon i Norge. Dette vil kreve at bønder må gjøre store investeringer i jord for å få bedre avlinger og større arealer. Innsatsen av arbeidstimer og kapital for å øke avlinger og arealer, skal gi økte inntekter. Økte sjølforsyning må være lønnsomt for de som skal gjøre jobben.
Men med regjeringens regnemetode for å beregne jordbruksinntekt, gis det ikke noen form for avkastning på denne investeringen i jord. Regjeringa mener at økt sjølforsyning skal skje ved at bøndene stiller med gratis kapital til å øke planteproduksjonen.
Men det blir verre. Med normeringskravet skal den beregna jordbruksinntekta, som fra før ikke har godtgjøring av kapital, ganges med 1,2 når den skal sammenlignes med lønn. Det skal altså jages større produksjonsvolum, ved at store mengder kapital skal erstatte arbeidstimer, og ved at det brukes mer importert kraftfôr og mindre gras i Norge.
Ved inngangen til årets jordbruksforhandlinger, viser regnemetodene fra Budsjettnemda at bøndene på papiret er jamstilt inntektsmessig allerede med nær 600.000 kroner per årsverk!
Tallene er feil. Matberedskapen svekkes, produksjonsvolumene sentraliseres og løsrives fra det lokale ressursgrunnlaget. Og jordbruksinntektene blir enda dårligere når mer kapital skal skytes inn, uten at det beregnes noen godtgjøring av denne. Men tallene som myndighetene skal styre etter, viser inntekter som er jamstilt.
Forutsetningen er korrekt tallgrunnlag.
Myndighetene har ikke korrekt virkelighetsbeskrivelse av situasjonen i næringa. Hvordan skal politikere styre jordbrukspolitikken slik at inntektsøkninga gir økt sjølforsyning, hvis tallene som beskriver inntekter og sammenhenger ikke er reelle, ei heller troverdige?
Dette er farlig i en tid der vi er avhengig av kloke beslutninger.
Ola Kvendset
Fylkesleder Møre og Romsdal Bonde- og Småbrukarlag.