Han er umulig å sette i noen bås, og det er plass til utrolig mye musikk og mange sjangre i det musikalske landskapet mellom lettbente «Let’s dance» og de smått kaotiske og kakofoniske partiene i Aladdin Sane. Derfor kunne man lure på hva musikere og sangere i Surnadal – med gitarist Rune Dalager i spissen – hadde begitt seg ut på når de inviterte til kvelder med  Bowies musikk i Surnadal kulturhus denne helga.

Ville de klare å ta oss med til dette ikonets smått overjordiske sfærer?

Svaret er ja. Et rungende «JA». Dette satt som et skudd.

Tett opp til originalene presenterte de 21 sanger, alt velkjente ting for Bowies publikum. For andre, derimot, ble nok dette en reise i ukjent terreng. Bowie krever sin mann og kvinne også ute blant dem som hører på. Her er ikke bare fem grep hvorav to i moll, den samme visa i vers og refreng. Musikken kan finne veier man ikke er helt forberedt på. Men merkelig nok er det hele svært gjenkjennbart hele veien. Det er Bowie, samme hva. Ingen tvil.

Ensemblet imponerer konserten igjennom. Brage Kristian Einum er et lite mirakel gjennom sju kvarters musikk. Rolig og med stålkontroll ser han ut til å storkose seg med tangentene sine. Vi snakker halsbrekkende øvelser. Brage tar dem med et lite smil og med lave skuldre. Dette er liksom ikke noe for ham. Det sier litt…

Solistene Halvor Drøpping og Øystein Hjelle Bondhus kan slappe helt av etter dette. Vite at det er lenge til neste gang de vil møte maken til utfordring. Og det beste av alt: De sang fletta av alle dem som måtte ha vært skeptiske på forhånd. To ulike stemmer som begge låter Bowie, det er godt gjort. De er også dyktige formidlere som får oss til å slappe av og kose oss – selv når det står på som verst i toneregnet fra scenen. For dem som ikke var der; det ligger noen kutt ute på sosialer media. «Life on Mars» med Øystein Hjelle Bondhus bør si det meste om hvilket nivå konserten la seg på. Eller Halvors «Drive-in Saturday». Dette bare som eksempler.

Stein Boge er blitt er en gitarist som ser ut til å takle oppgavene samme hva du måtte finne på å gi ham. Strålende gitarspill konserten igjennom, der han skulle hamle om med musikk innspilt av noen av rockens storheter. Robert Fripp, Steve Ray Vaughan og ikke minst, Mick Ronson. Bare disse tre navnene sier litt om hva Stein hadde å «stri» med. Tre helt ulike gitarister plassert under Bowies vinger til ulike tider i karrieren. Stein mestret det hele, uten at det – tilsynelatende – kostet ham all verden. Så ble han da også godt hjulpet og støttet av gitarist Rune Dalager, mannen som aldri går av veien for nye musikalske utfordringer. Maken til kvalitet og pågangsmot må man lete lenge etter.

Rolf Paulsen fyller lydbildet med sine tangenter, han er klippen ute på høyre side som tryller fram et teppe av godlyd og stemninger. Og bak herjer bass og trommer med henholdsvis Torbjørn Kvande og Oddbjørn Sponås. De driver fram Bowies musikk med kraft og presisjon – i spedd en smule virtuositet. Den kombinasjonen slår aldri feil. Sangerne Astrid Hyldbakk og Lisa Botterli Flostrand har en viktig rolle i Bowies lydbilde. De jobber som helter på bakerste benk, og viser enda tydeligere hva de er gode for når de til slutt får prøve seg i spotlighten framme på scenen.

Så har de det samme med seg som det resten av ensemblet har: Den musikalske kraftprestasjonen preger dem lite.  Alt er så avslappet. Stemningen på scenen smitter over på salen. Vi er på musikalsk fest. Og når Surnadal dansekompani trer fram med ulike mellomrom, blir den visuelle kvaliteten hevet enda noen hakk.

Så gjør det heller ikke noe at Bowie noen ganger dukker opp og kikker ned på disse surnadalingene i fri utfoldelse. Vi ser bilder av en mann med en forunderlig karriere. Fra glam til gentleman. Flott scenografi, og vi kunne faktisk fått litt mer historie på veien – i introduksjonene av sangene. Der kan det godt gis litt mer tid på denne typen tribute-kvelder. Vi vil gjerne både lære, lytte og bli underholdt.

Driva kommer tilbake med mer på onsdag. Da vil undertegnde, i en litt anen form, gjør seg sine betraktninger om konserten og fenomenet Bowie.