Programlederne Johan Øiestad og Svein Sæter hadde forberedt seg godt i forkant av fredagens arrangement i Keila. Og fotballvennene kjente sin besøkelsestid og fylte opp nesten samtlige plasser i den intime kinosalen. Det ble presisert at temaet denne gangen mest mulig skulle dreie seg om 70-tallet, selv om det nok til tider ville bli vanskelig ikke også å komme innom 80-åra. Artige film- og avisklipp ble vist på skjermen – og mange bemerket alt publikummet på Sande den gangen. Ja – i dag kan vi vel gå ut med at den offisielle publikumsrekorden på ingen måte er korrekt. Sannheten er at lagets daværende kasserer – for øvrig identisk med kommunekassereren – skal ha gitt ordre om også å selge gjenparten av billettene, slik at man slapp å betale så mye i baneleie til kommunen!
Takket Bjørseth
Diskret plassert på bakerste benk i Keila denne kvelden hadde Torbjørn Brøske funnet sin plass. Han og lagkameraten Lars Kvande Moøy ble hentet inn til Sunndal i de åra det virkelig løsnet for klubben. Og fra Tingvoll ble Nils Petter Ulset hentet inn.
– Vi kan takke Asbjørn Bjørseth for at han som trener klarte å utvikle oss fra fjerdedivisjonsnivå til å bli habile andredivisjonsspillere, sier Brøske.
Ikke minst på den taktiske biten hevet Bjørseth laget mange hakk. Av medspillere fra den gangen har Brøske ellers lyst til å framheve «Liffen» Apneseth. De lissepasningene jeg mottok fra han var av utsøkt kvalitet, sier Brøske, som har mange, gode minner fra den tida han akslet Sil-trøya.
Mange historier
Også supporterne må få slippe til på en kveld som denne. Og både Lars Hjeldnes og Geir Gjerde lot seg ikke be to ganger. De sørget for å få latterdøra på vidt gap med den ene historien villere enn den andre. Blant annet fortelles det at enkelte av spillerne ble lettere sjokkert da en overbegeistret supporter fullt påkledt kom og ga dem en klem i dusjen etter endt kamp som endte med opprykk.
Alt har en ende – slik også denne kvelden. Så etter at den avsatte tiden var oppbrukt, fant de to lederne at det var best å takke for seg og avslutte i Keila. Deretter var det fritt fram for de som ønsket det å møtes og fortsette mimringen for eksempel på andre sida av gata.