I «Den stille flokken» blir to søstre funnet drept på et avsidesliggende sted. Dagen før har en voldsdømt psykiatrisk pasient rømt fra lukka avdeling. Og nok en gang blir psykolog Ina Grieg noe motvillig dratt inn i ei drapssak. Det skal vise seg at denne saka har tråder tilbake til dunkle hendelser på Svanviken arbeidskoloni i Eide på Nordmøre.

Forfatter Lars Mæhle forteller at han ble oppmerksom på historien om taterne på Svanviken da han leste boka «Skammens historie. Den norske stats mørke sider 1814-2014».

– Det gjorde sterkt inntrykk. Taterfamilier ble tvangssendt hit gjennom store deler av 1900-tallet, under trusler om at barna ville bli tatt fra dem. De måtte oppholde seg på bruket i fem år, for å lære seg «den norske, bofaste kultur», forteller Lars.

I 1957 forklarte generalsekretæren i Norsk misjon blant hjemløse, Olav Bjørnstad at «Ideen med Svanviken er å føre voksne og barn inn i den rytme og de plikter et fastboende liv medfører». Da hadde i overkant av 100 familier med til sammen rundt 500 barn vært på Svanviken siden 1908.

– Dette varte faktisk helt fram til 1989! Og altså bare ti mil unna stedet hvor jeg sjøl vokste opp – helt uvitende om at det eksisterte, sier Mæhle.

På Svanviken var det et strengt regime, og taterne fikk blant annet ikke lov til å snakke sitt eget språk, kle seg tradisjonelt eller spille egen musikk.

– Jeg tenkte at dette stoffet var så sterkt at det kunne danne bakgrunnen for en krimfortelling, at det kunne ligge sterke følelser og motiv knyttet til en fortidsfortelling om dette, forklarer forfatteren.

Slik ble det. «Den stille flokken» har blitt noe mer enn en medrivende og spennende krimroman, ettersom den også berører et mørkt kapittel i norsk historie.

«Den stille flokken» er tredje bok med Ina Grieg som hovedperson. Også i denne boka, som de to foregående, handler mye om alt det som ligger bak kriminelle handlinger. Hvorfor blir noen forbrytere, og andre ikke?

Mæhle sier at han har funnet seg vel til rette i krimsjangeren.

– Jo, det har jeg nok. Jeg synes krimfortellingen er ypperlig til å ta opp viktige temaer. Dette med samfunnsengasjert krim er jo ikke noe nytt, sier Mæhle, og minnes sjøl gode leseopplevelser med bøkene i Beck-serien til Sjöwall & Wahlöö. Bøkene lånte han gjerne på biblioteket i Sunndal – som han i dag minnes som reineste oasen gjennom ungdomsårene.

Mæhle røper at Ina Grieg ble hovedperson i krimbøkene hans ved et tilfelle.

– Da jeg skrev manusutkast 1 til første bok i serien, «Den mørke porten», var en av innvendingene til konsulenten at hovedpersonen var for kjedelig.

Tilfeldigvis var dette en mannlig hovedperson i liknende livssituasjon som han sjøl, påpeker han.

– Da snudde jeg alt om, og skrev om en hovedperson som var så ulik meg sjøl som det kunne blitt; kvinne, kampsportutøver, provoserende. Sjøl er jeg jo pasifist, sjenert, konfliktsky og altså mann. Det var et interessant eksperiment! Hovedpersonen ble alt annet enn kjedelig, i alle fall.